Drømmebarnehagen

Det kan høres drastisk ut, men dette er den uka personalet gleder seg mest til. En i personal-gruppa har hytte passe langt uti villmarka, en times kjøring unna. Dit drar hver avdeling i hver sin uke på forsommeren.

Det er første gang mange av ungene er uten foreldre og søsken, men på denne tiden av året er de så godt kjent med personalet og de andre ungene at det blir meget sjelden noen problemer.

For en uke er barnehagens gjerde og leksaker byttet ut med naturens endeløse skoger og magiske lekeapparater. En stor stein blir til en elg ungene rir på, maurene er naboene og frosken musiserer om kveldene. Barnas fantasi sørger for at det alltid er noe å leke med, og hyttedagboka blir nøye ført og lest slik at man kan følge opp hva som skjedde året før, eller hva forrige gruppe uka før hadde opplevd. Kveldene blir fulle av eventyr og selvopplevde historier, personalet har øvd seg på flerstemte sanger til sommerfesten, og nye bånd blir knyttet mellom barn og voksne.

Avslutningen på barnehageåret markeres med en fest der godbiter fra hele året presenteres. Og så skal de største ungene taes skikkelig farvel med, de får da overrakt siste årets ringperm med tegninger og bilder, samt en dvd med flere bilder og alle film snuttene på. Med seg får de også diverse formings-gjenstander, bl.a. de stolene de lagde på snekkerverkstedet.
SÃ¥ blir de nye ungene høytidelig opptatt i barnehagen og de fÃ¥r møte sine ‘verger’, dvs. de kommende eldste ungene i barnehagen som nÃ¥ skal ha et spesielt ansvar for disse nye.

Det blir også lysbilde- og film-show fra året som gikk, særlig moro var det å se når Anders lekte han var hos tannlegen, og Petter virkelig trakk ut en løs tann!

‘Avgangs’-foreldrene feller noen tÃ¥rer over Ã¥ mÃ¥tte forlate barnehagen og lover Ã¥ komme tilbake med nyproduserte barn sÃ¥ snart som mulig. De har skillinget sammen en gave til barnehagen: frikjøp av personalet en hel dag som de kan bruke til hva de vil. Trine takker rørt, og lover Ã¥ ta personalet med pÃ¥ Ã¥ bestemme hva dagen skal gÃ¥ til.

Sommerfesten drar seg inn i de sene timer, for allsangen virker som voggesang for de minste, de eldre ungene kan tekstene, og foreldrene følger med på skjermene som er satt opp mens personalet synger i vei både Jeg er havren, Anna var i Anders kjær, Jeg drager med sang min byrde, Du skal ikkje sova burt sumarnatta og mange flere. Det veksler mellom flerstemt og enstemt, mellom akkompagnement av gitar og bare sang. Og inn i sangens fellesskap sovner en etter en av ungene, mette av opplevelse og inntrykk.

«Huff, jeg er ikke noe formings-menneske» sa Trine da en pedleder etter jul ville ha nye forslag til aktiviteter. «Men jeg vet at formåls-løs liming av alle slags materialer på ark ser jeg ingen vits i. Hvis et barn skal sette sitt buemerke på noe, bør det enten være helt konkret, som avtrykk av hånda eller fingrene, eller så bør barnet være i stand til å uttrykke noe med en blyant. Barnetegninger er bra, men barnet skal tegne med intensitet, ikke med likegyldighet.»
Og ped-lederen vandret tilbake til de andre litt klokere, men uten flere konkrete forslag. De ble enig om å bruke naturmaterialer, for der var formene i seg selv vakre. Så fikk ungene delta i sammensetningen av konglene, bladene, stråene og småkvistene. Men i det samme kom en assistent fra en annen avdeling forbi med armene fulle av bokser med naturmaterialer. Særlig var det mange kongler.
«Ja, dere skjønner» sa hun litt unnskyldende. «Jeg leste en dag Elsa Beskows bok om smånissene i skogen. Så ble vi så ivrige, ville lage alt vi leste om. Siden kan vi lodde det ut på besteforeldre-dagen vår. Så nå lager vi nissehus med kongler og limpistol, og smånisser og sopper og mye rart. Og ungene er så ivrige, de finner på det utroligste. Vesle Espen på 2 vil absolutt at den ene nissen skal ha seg en hund, så nå skal han og jeg lime sammen noe jeg håper han blir fornøyd med. Så kommer nok besteforeldrene hans til å vinne det når den dagen kommer.»
De andre voksne spurte ikke mer. De hadde skjønt at de startet i den gærne enden. Men trengte de Elsa Beskow? Å nei – den ene assistenten var et oppkomme av historier fra sin barndom. Og ikke lenge etter var gruppa i full gang med å lage figurer og hus til en av historiene.

Trine jobbet med utelekeplassen. Hun hadde atskillig mer enn to ideer i hodet av gangen. Men Rom ble ikke bygget pÃ¥ en dag. Problemet var bare at barnehagen skulle helst være i full drift fra dag en. Ønskelisten var stor. Men Trine var i tvil om den tok godt nok hensyn til de overordnete prinsipper for driften, det at virksomheten skulle være meningsfull for bÃ¥de voksne og barn. Fallgruven var ‘lekeland’, et omrÃ¥de som kun var til for barnas tidtrøyte, uten etiske og estetiske ledetrÃ¥der.

Skjønt hun trengte ikke engste seg stort for barna. De kom til å finne leker uansett hvor lite eller mye ting var lagt til rette. Det hadde hun sett når frosten gjorde alle sandkasser ubrukelige, og hvis holka dekket det meste av lekeplassen, klaget de voksne seg fælt over at det var ingen ting å finne på. Men like fullt lekte ungene der, med et samspill og fantasi som ingen voksne kunne slå dem i. Og det var standard om vinteren å sprøyte litt av asfalten til skøytebane samt å la en traktor måke opp en diger haug til hulegraving.
Problemet til Trine lÃ¥ i selve begrepet: ‘lekeplassen’. For der hun ville ha mÃ¥lrettet aktivitet, befalte ‘begrepet’ at ungene skulle ‘aktiviseres’. NÃ¥ klarte de jo det stort sett selv, men ‘begrepet’ forfulgte den voksne med slik kraft at dersom hun/han begynte Ã¥ spa opp litt av plenen for Ã¥ lage grønnsaksbed, sÃ¥ sa ‘begrepet’ at nÃ¥ fikk hun snart slutte med det og passe barna i stedet.

Likevel tok Trine sjansen på å starte med noen aktiviserings-opplegg. Så fikk det hele gå seg til etter hvert.

Selvfølgelig må det være en snekkerplass der. Men den skal ha et mål, et formål. For det er bare tåper som bygger i hytt og pine. En plan for det hele bør det være, med rom for endringer, utstikk og div. miniprosjekter. For eksempel kan det hende at film-gruppa (alle barnehager har vel sin egen film-gruppe, som lager videoer om alt mulig) trenger noen kulisser, eller at de minste trenger en vente-og-se-om-mamma-kommer-snart-platting. Med håndtak til å holde seg fast i. Kort sagt: byggeplassen skal kunne ta alle oppdrag som ikke krever for mye fagkunnskap innen bygging.

Snekkerplassen må ha et skikkelig innerom, oppvarmet og med strømuttak. For hvem vil snekre med votter på? Trine hadde sett nok av primitive uisolerte skjul uten strøm lansert som eksempel på hvor storartet utrustet barnehagen var. Og strøm måtte til for bruk av drill og stikksag, de to første motoriserte verktøy barna skulle lære å bruke.

Dette opplegget krever dyktig voksen-forberedelse. I samarbeid med noen flinke arkeologer og et historisk museum får Trine laget en så nøyaktig som mulig kopi av et vikingskip – Osebergskipet er ikke å forakte. Kopien må tåle noen år nedgravd i sand. Trine har planen klar. Hun venter til det er sommerferie og ingen tilstede. Så skal det komme en ny haug i barnehagen, hun får en gravemaskin til å grave passelig dypt så skipet blir borte, setter skipet ned gropa, fyller fire lastebillass med sand oppå – alt sammen uten at barna eller resten av personalet får vite om det. Fellesferien er fin til slike ting. Spredt rundt i haugen graver hun også ned div. vikingsmykker og redskaper mm. Når barnehagen åpner, er det intet graveforbud i denne haugen. Det gjelder å ha is i magen. Kanskje vil det ta et helt år før noen finner en gjenstand. Trine antar at hele utgravingen tar 4-5 år, og barnehagen har fått en ny utsmykning som noen generasjoner barn har et nært forhold til. Her blir det selvfølgelig et samspill med samlingsstunder, dramatiseringer, studiebesøk til museer osv. Og etter 5 år kan man planlegge noe nytt – kanskje gravlegge en skikkelig Gråtass-traktor. Den tåler noen år i sand den også. Eller noe som har arkeologisk tilknytning til stedet. Bare fantasien setter grenser.

Det er mange barnehager om våren som har en rassia med solsikker. Men hvorfor ikke utvide sortimentet noe – med tomater og agurker, krydder, gulerøtter osv. Og for at dette skal stå i fred er sikkert et drivhus praktisk. Dagens plastplater lar seg heller ikke knuse så lett. Det er også lettvinte vanningsopplegg å bruke i helger og ferier. Men for all del: noe av omsorgen for plantene er å gi dem vann, det skjønner barn godt. Og høsttakkefesten trenger grønnsaker. Det gjør alle høst-suppene de skal lage også.

Noen kaniner i bur hører også med til utelekeplassen. Og plass til de kyllingene som ble ruget ut inne til påske. Noen høner som legger egg er ikke av veien. Trine vet av egen erfaring at omsorgen for en høne kan bety svært mye for et barn. Dyr + barn = empati, og det er en bra sak å legge i barns oppvekst.
Hun lurte en stund på hva hun skulle gjøre med allergikerne. Men det løste seg raskt da mor til en allergisk gutt sa: «Han vet han ikke skal klappe dem. Men han kan godt gi kaninene mat gjennom nettingen.» Verre problem var det ikke.

Dagens verden innbefatter raketter og romskip. Da bør jo dette avspeiles i barnehagen. Men et romskip må ha en viss høyde over bakken for at realismen skal være der. Da kan man ha et sikkerhetsnett i passende avstand. Nettet blir sikkert en like spennende lekeplass som selve romskipet. Ved litt fagkunnskap om dagens romstasjoner og romteleskoper kan mange spennende temaer belyses.