«Huff, jeg er ikke noe formings-menneske» sa Trine da en pedleder etter jul ville ha nye forslag til aktiviteter. «Men jeg vet at formåls-løs liming av alle slags materialer på ark ser jeg ingen vits i. Hvis et barn skal sette sitt buemerke på noe, bør det enten være helt konkret, som avtrykk av hånda eller fingrene, eller så bør barnet være i stand til å uttrykke noe med en blyant. Barnetegninger er bra, men barnet skal tegne med intensitet, ikke med likegyldighet.»
Og ped-lederen vandret tilbake til de andre litt klokere, men uten flere konkrete forslag. De ble enig om å bruke naturmaterialer, for der var formene i seg selv vakre. Så fikk ungene delta i sammensetningen av konglene, bladene, stråene og småkvistene. Men i det samme kom en assistent fra en annen avdeling forbi med armene fulle av bokser med naturmaterialer. Særlig var det mange kongler.
«Ja, dere skjønner» sa hun litt unnskyldende. «Jeg leste en dag Elsa Beskows bok om smånissene i skogen. Så ble vi så ivrige, ville lage alt vi leste om. Siden kan vi lodde det ut på besteforeldre-dagen vår. Så nå lager vi nissehus med kongler og limpistol, og smånisser og sopper og mye rart. Og ungene er så ivrige, de finner på det utroligste. Vesle Espen på 2 vil absolutt at den ene nissen skal ha seg en hund, så nå skal han og jeg lime sammen noe jeg håper han blir fornøyd med. Så kommer nok besteforeldrene hans til å vinne det når den dagen kommer.»
De andre voksne spurte ikke mer. De hadde skjønt at de startet i den gærne enden. Men trengte de Elsa Beskow? Å nei – den ene assistenten var et oppkomme av historier fra sin barndom. Og ikke lenge etter var gruppa i full gang med å lage figurer og hus til en av historiene.