Drømmebarnehagen

Det skal bli et eventyrslott. Trine sto med drømme-tegningene i ene hånda og kommunens byggetegninger i den andre. Valget hennes var lett, det gjaldt å overbevise han som satt på pengene. Hennes beste argument var et sitat fra forfatterinnen Ingeborg Refling Hagen:

«Den som bygger palasser for barn, river fengslene ned!»

Hun hadde gått til sin arkitekt-venn og vist han tegningene til Kittelsen av hvordan et norsk eventyrslott skulle se ut. «Slik ønsker jeg min drømmebarnehage» sa hun. «Skap denne visjonen om til dører, vinduer, gesimser, utskjæringer – kort sagt: til et storslått kunstverk.»

Det skal bli et bygg som egger fantasien allerede på lang avstand. Det skal være vindharper ved alle innganger, eget rom for trylleskog til den som har fødselsdag, tårnværelser og hemmelige ganger, små kroker og store rom. Og det skal bare brukes sunne materialer. Jordvarme til hovedoppvarming, men peis på hver avdeling. Det blir eget plaskebasseng både inne og ute, det var noe Trine hadde lært på Island: Den fantastiske opplevelsen av å bade utendørs i deilig varmt vann mens haglstormen suste utenfor plankegjerdet. Etter den hendelsen skjønte hun hva vi går glipp av i våre innendørs svømmehaller.

Bygget skal ha plass til 3-4 avdelinger + småskolen opp til 4. klasse. Men hun stopper ikke der. Det skal være arbeidsplass for billedhoggere, malere, dansere, musikere. Og egne rom for pensjonistene som samles både til håndverk og hygge. Barna skal få lov til å få seg sine private venner blant de eldre. Og de skal kunne se på når gipsen formes, når maleren grunner sine lerreter og når danserne øver opp igjen og opp igjen sine trinn.

Selvfølgelig skal det være en teatersal og et bibliotek der. Her skal teatergrupper ha øvings-muligheter midt i beste samlingstid. Og vi skal jevnlig besøk av turnéer.

Utstillinger skal vises ofte – og vi skal bli så godt publikum for konserter og forestillinger at musikerne og kompaniene slåss om å komme tilbake hit.

Vaktmesterne (her trenges mange) skal også ha halv jobb som assistenter – de får ansvaret for snekring og hyttebygging – i den grad ungene trenger hjelp. Og de har alltid med seg noen barn på sin stadige ferd med å reparere, ordne og fikse. Disse mester-assistentene blir svært viktige i det pedagogiske opplegget, for her skal huset formes underveis.

Aldri ferdig
Bygget skal være under stadig utvidelse. Basis-rommene skal stå klare ved start, men så skal ungene og personalet være med på videre bygging. De skal delta i utforming på alle mulige vis – med kyndig veiledning. Derfor må huset planlegges slik at det stadig kan utvides. Bygningskontrollen vil nok rive seg i håret over aldri å få en ferdigattest. Men livet er alltid underveis – og det skal gjenspeiles i hele anlegget.

Bygget skal være lokalmiljøets midtpunkt. Og samtidige skal det være stort naturområde rundt – så stort at 6-åringen (vi har jo småskolen her) enda ikke har rukket å utforske alt på de tre-fire årene han har gått i barnehagen.

Ute-området
Ute, ja. Alle slags bær og frukter skal vokse der. Og sammen med de eldre skal ungene høste inn, sylte og safte – og fryde seg over å finne det fram utover vinteren.

Vi skal samle egne frø til blomsterbedet, om høsten skal vi forberede vårens blomsterprakt. Solsikke-konkurransen er obligatorisk for 5-åringene og 8-åringene. Regnvann skal samles til vanning hvis vi ikke har naturlig bekk i nærheten.

Og har vi ingen bekk gjennom området, så skal jeg lage en. Sammen med ungene, ikke fiks ferdig før de flytter inn. Vi skal samle runde steiner fra stranda og bygge bekken bit for bit. Selvfølgelig skal det være en fiskedam nederst på tomta, med skikkelig gjerde rundt. Småskolen skal få ansvaret for fôring av fisken, og de kan de yngre med på fisketurer etterpå.

Helst bør det være både gamle og nye epletrær. De gamle er så fine å klatre i for ungene. Derfor begynner byggeprosessen med planting av epletrær. Grasbakken skal være en blanding av blomstereng og gressplen, der ingen vaktmester slår mer enn nødvendig for framkommelighet.

En del av hageanlegget skal utformes sammen med det lokale hagelaget i norsk tradisjon. Men i tillegg skal det være en liten japansk avdeling med karpedam (med gullfisk i) og små broer over.

Og det skal være statuer over hele området. Trine så en samling med flotte støpte dyr rundt en barnehage i Drammen, på Bragernes-sida. En slik samling er et fint utgangspunkt. Og så kan den utvides regelmessig – kanskje ut fra billedhoggerne som jobber i verkstedene i huset.

Egen minibuss
Drømmebarnehagen skal også ha en minibuss. Vi skal også ut i verden. Barnehagen har fast sjåfør. Han tar runden om morgenen og samler opp ungene utenfor hjemmene. Og ettermiddagen tar han samme runden tilbake. Barnehagen er service-orienterte.

Men midt på dagen er han på reise med barn og pensjonister, eller med en maler og bilder til en utstilling, med noen barn på slep. Og foreldrene blir invitert med på diverse utflukter.

Egen hytte på fjellet eller ved sjøen
Vi skal ha faste opplegg for besøk – både til dyre-gårder, til museer, til tivoli, til post- og brannstasjon – og til fjells / sjøs. For barnehagen har selvfølgelig sin egen hytte «langt oppi lia» eller ved sjøen.

Her drar vi pÃ¥ overnattingsturer, her drar smÃ¥skolen – en klasse av gangen – pÃ¥ en ukes ute-skole bÃ¥de høst, vinter, vÃ¥r og sommer. Det blir 16 ukers opphold bare for smÃ¥skolens fire klasser. Og i helgene kan foreldrene lÃ¥ne hytta, slik at ungene kan vise dem alle herlighetene der oppe. OgsÃ¥ her skal det knyttes kontakter med lokalmiljøet.

Drømmebarnehagen og drømmeskolen inneholder mye, mye mer. Når de er ferdige her, ti år gamle, kan de synge alle våre kjære barnesanger og en mengde folkeviser. De danser med liv og lyst både halling og vals og hiphop. De elsker fuglemotivet i Beethovens Pastoralesymfoni. Heidiboka er gjennomlevd, sammen med en mengde klassiske og nyere bøker.

De kjenner sin lokalkultur og historie, sin egen familiehistorie har hver samlet i billedrike permer der kunstnerne på huset har bidratt med sitt. Malere og billedhoggere har hatt ungene som modeller, og vi får stadig nye skulpturer inne og ute. Alle barna er blitt portrettmalt, og kopier av bildene ligger i barnehagens historie-mappe. Originalene har foreldrene kjøpt.

Fargerikt fellesskap
I vårt fargerike fellesskap har vi smakt mat fra alle verdens kanter, og sunget deres sanger, hørt på eventyr fra Vietnam, Kosovo og Somalia, og lært sagnene til inkaindianerne ved Titicacasjøen. Og vi har selvfølgelig fulgt Thor Heyerdahl på hans ferder,

Selvfølgelig gratis
Selvsagt skal drømmebarnehagen være gratis for alle ungene. Men det er allikevel kakelotterier og innsamlingsaksjoner. Ikke for seg selv – det skal gå til våre vennskaps-barnehager og -skoler ute i den store verden.

Via internett holder vi kontakten. Våre 5-åringer klarer å ta fine videosnutter og bilder med digitale kameraer, og vi sender det til barnehager i Portugal og Bolivia. Vår spansktalende «mor» forteller og oversetter, slik at de kan høre og lese det vi har å si. Og likeledes oversetter hun tilbake. Slik kan ungene få seg egne venner, og Skype er jevnt i bruk – barn finner alltid måter å forstå hverandre på.

Ja, dette er noen glimt fra drømmebarnehagen og drømmeskolen, framtidas eventyrslott. Trine tenker på det ibsenske uttrykk: «Slott over slott seg bygger». Nå gjelder det å komme i gang.

En artikkelsamling av drømmende syner om hvordan barnehager KAN være, inspirert av mine lærere Ingeborg Refling Hagen, Maren Mehren  og Alfhild Lindemann samt deres etterfølgere ved Bente Gro Larsen i Askeladden barnehage i Torshovdalen i Oslo. Steiner-barnehagene inspirerer også.

Artiklene er ment som en støttestav for foreldre og ansatte i barnehagen.

Boka inneholder ikke pedagogiske faguttrykk da jeg har erfaring for at jo flere fine ord, desto mindre praktiske anvisninger. Ønskemålet har vært å gi tips til dem som mener kvalitet betyr noe. Boka er altså en konsentrert oppskrift med diverse praktisk pedagogiske forslag. Forbausende mange er hentet fra det virkelige livet.

Jeg bygger også på en lang pedagogisk tradisjon, her kalt ’besteforeldre-tradisjonen’. Synsvinkelen på hvordan ta seg av barn står i denne tradisjonen til dels i motsetning til dagens barnehage-drift. Men samtidig har dagens barnehager gode løsninger på mangt som beste-generasjonen ikke kjente til.

Dette er ikke noen ferdig oppskrift på å drive barnehage. La de 1000 blomster blomstre. Derfor gir jeg ut denne boka både på papir og på web. Slik kan andre få komme med sine kommentarer og ideer. Derved blomstrer flere innspill, til inspirasjon for økt kvalitet i våre barns liv.

Det kan også hende at papirutgaven endres etter som innspillene kommer, bøkene produseres forløpende uti fra bestillingene. Da web-utgaven er gratis, håper jeg tilstrekkelig mange vil ønske å ha en skikkelig bok i hånda så det kan bli litt økonomi i prosjektet.

Tangen februar 2009

Gunnar A Steen gunnaras@online.no

2337 Tangen

”Mer enn livet, mine herrer, er den drøm som ei fikk liv.”

Henrik Ibsen i diktet ”Uten navn”

”Det var drømmen som spente den uendelig horisont om virket, som gav mÃ¥let for den beste gjernings litenhet – – -”

fra biografien om C.J. Hambro av sønnen Johan Hambro

Barnehagesjefen har fått en fiks idé: Han vil starte en ny barnehage som jobber på en annerledes måte.

Ideen er på ingen måte ferdig tenkt, men de voksne skal ta med seg de gode tradisjonene fra tiden før barnehagene kom, da bestemor og bestefar måtte trå til med å se etter de små. Videre skal barnehagen ta med seg det beste fra dagens barnehagedrift, samt utnytte teknologiske nyvinninger der det kan passe.

Og for å få dette til vil barnehagesjefen utlyse stillinger på en spesiell måte. Han ønsker seg personer som har allsidig bakgrunn, gjerne god fagutdanning eller fagbrev innen diverse yrker. Men først og fremst med røtter i besteforeldre-tradisjonen for barnepass. For å få tak i slike må han annonsere etter dem.

Annonsen ser omtrent slik ut:
«Ny annerledes barnehage skal starte opp. Vi søker etter 50/50% menn/kvinner – helst folk som vet noe om hvordan barn ble passet før barnehagene kom. Vår ledestjerne er at den gang bestemor og bestefar tok seg av barna, måtte barna samtidig vise respekt for og ta hensyn til de voksnes aktiviteter. Barna ønsket å være del av et arbeidsfellesskap, og fikk delta på sine premisser. I den grad det lar seg gjøre, integreres dyr i barnehagens drift. Samtidig skal allergikere kunne ha det godt der.
I tillegg skal barnehagen ta med seg det beste fra dagens barnehagedrift.
Menn og kvinner med allsidig bakgrunn ønskes velkomne. Alle oppfordres til å synge en sang i intervjuet, og selvfølgelig liker de grøt.»

Selvsagt ønsket han førskolelærere og fagarbeidere til den nye barnehagen. Men etter tautrekking med Utdanningsforbundet og Fagforbundet har han fått lov til å la personlige egenskaper gå foran utdanningskrav. Bare minst en av 13 stillinger har førskolelærer-utdanning og minst en er utdannet barne- og ungdomsarbeider.

Så sitter da ansettelses-utvalget der og skal begynne med intervjuene. Det er 3 stykker, en fra Utdanningsforbundet og en fra Fagforbundet i tillegg til barnehagesjefen selv. Alle er spente, dette er noe nytt de ikke helt ser rekkevidden av. 13 personer skal ansettes, og disse skal starte opp en ny barnehage om et halv år. Den er ikke ferdig bygget enda, og det er meningen de ansatte skal delta i utformingen. Derfor ansettes de et halvt år før start.

Først skal ny styrer plukkes ut. Det er 5 søkere, hvorav to menn. De starter med Trine.

Hun kommer inn, hilser pent og henvender seg direkte til barnehagesjefen:

«Endelig noen som tør satse på nytenkning i barnehageverdenen. Dette høres ut til å bli den barnehagen jeg har ønsket meg. I de tradisjonelle er barna altfor passive mottakere av voksen hjelp. Her skal de bli mer aktivt engasjert i å finne løsninger selv.»

Barnehagesjefen griper inn og ber henne konkretisere med noen eksempler. Han vet av erfaring at noen kan være veldig flinke til å fortelle diffust om hvordan de vil jobbe, men får problemer straks det kommer til konkrete eksempler. Trine har ikke problemer:

«Ta for eksempel påkledningen når noen skal ut. Se her – nå er du den store gutten som vil først ut, og ved siden av deg sitter to jenter som er litt trege av seg. (Hun peker på de to andre.)
Da sier jeg til gutten: ”Siden jeg mÃ¥ hjelpe en gutt pÃ¥ do, mÃ¥ du hjelpe de to jentene med klærne før du kler pÃ¥ deg selv. NÃ¥r dere er ferdig pÃ¥kledd alle tre, kan dere gÃ¥ ut alene og gi kaninene mat. Pass pÃ¥ sÃ¥ de ikke rømmer.”

På den måten ansvarlig-gjør jeg gutten, samtidig som jentene får nødvendig hjelp. Alt under det overordna ansvarsområdet at kaninene må få mat. Samtidig vet jeg at disse ungene kan trygt sendes ut alene – det er jo et inngjerdet område fritt for biler og sinte okser. Og jeg får frigjort tid til å hjelpe et barn til.»

Barnehagesjefen blir ivrig. Han spør om hvilke tradisjoner etter besteforeldrene som bør integreres?

«Først og fremst det personlige preget på arbeidsplassen. Vi er på en måte hjemme hos dem. Små gjenstander som har en historie, enkle redskaper som har tradisjonens legende knyttet til seg, fine gamle og nye bøker – ungene skal forresten bare møte en bok av gangen – for å få forhold til den. Og fine bilder på veggene, diverse potteplanter som både har navn og historie samt en rokk og en bibelkatafalk. På den skal det ligge oppslått en bibel med fine kunstbilder i. Vi har vår kultur-tradisjon knyttet uløselig opp til kristendommen, og dette må prege barnehagen. Derfor er det også rom for andre religioner, for ingen er så tolerant som kristendommen.»

«Hvordan skal du få de andre ansatte til å medvirke til dette?»

«Jo, når styreren går foran med et godt eksempel, kommer nok de andre etter. Alle har noe hjemme de kan bidra med når de tenker seg om. Er de redde for å ta det med? Ja, de skal være engstelig for sine kjære ting, ellers betyr tingene ikke noe for dem. Og denne engstelsen skal være signalet til ungene om å være forsiktig med dem. Samtidig som disse tingene ikke blir noe trekkplaster for tyver og røvere. Slike ting pleier sjeldent å la seg omsette i penger.»

Barnehagesjefen begynner å bli fornøyd – men han har et standardspørsmål som alle må få:

«Liker du å synge, kan du gi oss et eksempel på en sangtradisjon du vil formidle til ungene?»

«Ja gjerne det. Det er mange tradisjoner som mÃ¥ fÃ¥ plass her. I den store barnehage-sangboka i 2 bind er mange fra vÃ¥r store tradisjonsskatt med. Likefullt synes jeg den rike skatten med Henrik Wergelands barnesanger bør med. Og typiske voksensanger som ‘Du skal ikkje sova burt sumarnatta’ er selvskrevne.

Men jeg vil allikevel slå et ekstra slag for vår folkesang-tradisjon. Jeg kan gi dere en bånsull som jeg kom på akkurat nå. Den gir et stemningsfullt bilde til den vesle i vogga av hva de voksne holder på med, samtidig som dyra er med. Livs-syklusen og humor er på plass:

Far gjekk åt fjøsa
mor etter med ljøsa.
Kua stod på båsa
bjølla hang på åsa
kalve ei ku
grise ei su
kille ei gjet
ungan dom gret
Presten messe og klokkern song
kalven han danse med rompa slong
det var ei trøsam bånsong.»

Barnehagesjefen er fornøyd. Bare et spørsmål står igjen:

«Har du noen ønsker for den nye barnehagen?»

«Ja, hvis dere vil ha meg som styrer, ønsker jeg å delta i utplukkingen av resten av personalet. Og jeg ønsker at de vi velger ut, skal kunne delta i intervjuene av resten. Det kan bli litt mange, men dette dreier seg om å velge ut en slags familie. Da bør kjemien blant medlemmene være god. Derfor ønsker jeg at alle skal kunne delta. Og for at folk skal få presentere seg bør vi kunne reise hjem til dem etterpå. Enkelte viser seg bedre gjennom tingene de omgir seg med enn ordene de sier.»

Barnehagesjefen aksepterte ønsket, og ansatte Trine som styrer etter å ha gjennomført de 4 andre intervjuene med folk som var langt mer tradisjonelt innstilt til en styrerjobb enn nr 1. En av mennene hadde forøvrig militær bakgrunn, uten at det hadde gitt han mer innsikt i hva slags nye tradisjoner man her var ute etter.

Og intervjuene med de nye ble avholdt med en stadig større skare tilhørere. Alle ble bedt om å presentere en sangtradisjon, noen hadde med seg instrumenter, andre brukte tilhørerne som kor mens de sang solo samtidig. Den vordende personalgruppe ble etterhvert til et helt sangkor, og de brukte sangen aktivt for å løse på den litt spente stemningen i begynnelsen av hvert intervju.

Etter hvert intervju samlet gruppa seg til en vurdering, og det var påfallende hvor samstemte de var. Det var selvfølgelig litt problematisk å få tak i nok menn. Og ikke alle ble akseptert av gruppa. Men til slutt ble det 3 menn, hvorav 2 ble erklært å ha betydelig utviklingspotensiale. Dermed var man over den kritiske grensen for minoriteter. Det var også representert en betydelig mengde fagfolk, fra tømrere til sydamer og avløsere i landbruket samt to førskolelærere, så personalgruppa stod godt rustet til sin nye gjerning.

Styrer Trine planlegger. Hun skal ha planleggingsdager for personalet, og da gjelder det å sko seg godt. Riktignok har personalet deltatt på kommunens felles planleggingsdager. Da var det oppmøte i kinoen eller i nabokommunens storstue. Administrasjonen setter sin ære i å invitere profesjonelle menneskeliv-pratere til sine dager, og flere av dem har virkelig hatt noe å fare med. Den siste hadde som motto: Slutt å rive ned humør og forventninger hos dine medarbeidere. Sutrerne har ikke noe i en barnehage å gjøre.

Men hos Trine jobbet ingen sutrere, så hun var opptatt av å få i gang en prosess hos hver enkelt i personalgruppa. Derfor gjaldt det å fange opp hvilke ønsker de hadde for egenutvikling. Først når hun hadde den lista klar, kunne planleggingsdagen settes opp.

Derfor fikk alle en ønskeliste: Skriv opp hvilket hovedemne du vil skolere deg i. Det kan være ren teori – f.eks. om dyrelivet om vinteren – eller en praktisk ferdighet som gitarspill eller forming i leire. Valget er lett for enkelte, mens andre trenger litt input for å komme i gang.

Trine bestemmer seg for Ã¥ ta en prat med hver enkelt for Ã¥ være sikker pÃ¥ at de velger det de ønsker. Og det kan være lurt Ã¥ koble to og to hvis ønskene passer sammen. Emne-forslagene var f.eks: musikk, forming, dans, bruk av data, naturfag, historie for barn, dikt og litteratur, trylling – – – og mange flere.

Til slutt er ønskelista klar. Trine ser at det grupperer seg i to hovedtrender: Musikk og eventyrlesing. Da vet hun hva hun skal gjøre.

På høyskolen finnes det en dyktig musikklærer – han kan nok ta både den praktiske øvingen og litt kor-trening, og er et oppkomme av historier og eksempler fra en lang praksiskarriere. Hun vet han kan tilføre gruppen nytt repertoar som nok kommer til å gripe dem sterkt. Hvem vil vel tro at salmer og folketoner kan slå an hos 3-4 åringer?

Den andre hovedgruppen tar hun ansvaret for selv. Hun regner seg som en habil eventyr-forteller, og gleder seg over å presentere noen nye etterfølgerne til Bukkene Bruse som gode start-eventyr for 2-åringene. Bukkene Bruse er et fint eventyr, men alt har sin slitasje-grense. Selv om alt er nytt for ungene, må man ta hensyn til den slitasjen det er hos de voksne ved å bruke samme stoffet mange ganger.

Dessuten har hun tenkt å presentere noen palestinske eventyr. Riktignok trengte hun ikke gå lenger enn til Sverige og Danmark for å vise at de norske eventyrene er både humoristiske og godslige. Trolla våre er egentlig dumme, og kan lures av en modig soldat. Selv Gamle-Erik har sine forsonende trekk, ulikt det vi finner i eventyr lenger sørpå.

Dessuten satt Trine inne med tradisjonen om at eventyrene mente noe med alle symbolene. Når prinsene ble til stein, var det fordi de ikke hadde nok forsvar mot vonde tanker, de red for nære risegården. Derfor var hun ikke så glad i de endimensjonale bamse-eventyrene.

Nei da var det mye mer å hente i Tornerose. Det var ikke tilfeldig at hun var 15 år da hun stakk seg på tenen. Puberteten er en vanskelig tid, da finnes det alltid noe å stikke seg på selv om kongen tror han har brent alt sammen. Og Tornerose var alene da hun begynte utforskingen av slottet.

Og så gjelder det å sørge for oppfølgingen av denne dagen. Trine smilte litt ved tanken på gamle dager da planleggingsdagen startet med en enetale av styreren, en lunch som dagens høydepunkt spandert av barnehagen, etterfulgt av uplanlagt praktisk arbeid på avdelingene.

Nå var planleggingsdagen på vei til å bli startskuddet for individuell utvikling.

Planleggingsdagen får liten verdi om den voksne ikke får prøvd ut sine nye kunnskaper. Etter inn-ånding – innlæring av nytt stoff – kom ut-åndingen – hvordan dette nye skulle brukes i praksis. De følgende dagene – med barna tilstede – skulle bli brukt til utprøving i praksis. Og her trengs jo nettopp barna, det er jo de som i siste instans er målgruppen. Det må minst være en to-ukers periode etterpå der alle støtter oppunder utprøving av nye kunnskaper.

Nå er det ikke gjort på to uker å lære seg gitarspill. Det samme gjelder de andre emnene. Derfor er meningen at dagen skal starte en prosess, omtrent som å rulle en snøball i kram snø. For noen er snøen heller løs og lite kram. Da må kollegaer stå en bi og heie fram ukjente talenter, gjøre snøballen litt fastere. Og det gjelder i sannhet at øving gjør mester. Derfor må opplegget gjennomføres alle dager de første to ukene. Da kan man vurdere en framgang, men heller ikke da kan man forvente annet enn spede glimt. Det er disse glimtene som er nøkkelen til fortsettelsen. Det er moro å mestre noe nytt, og denne moroen må man hegne om. Først ved passering av neste halvår kan man foreta en solidere vurdering av det hele. Og det avgjør om neste planleggingsdag skal være ytterligere trening, eller om man vil prøve noe annet.

Kanskje foretok man – stadig med noen barn – en utflukt til en annen barnehage – eller til en skole eller kunst-skole – der emnet ble utdypet eller brukt på en annen måte. Kanskje hadde de voksne (og/eller barna) fra egen barnehage noe å vise fram til de andre. Sånn bygget man nettverk for de voksne.

Slik sett vil planleggingsdagene hvert halvår henge sammen, det blir en helhet i opplegget, allsidighet i personalgruppa og en stadig øking av ferdigheter – hvilket gir større glede for hele flokken.

Trine gleder seg til starten.

Og etter et par års drift begynte barnehagen å gå seg til.

Når prinsene ble til stein, var det fordi de ikke hadde nok forsvar mot vonde tanker, de red for nære risegården.

Disse merkedagene i barnas liv måtte markeres skikkelig. Men markeringen endret seg etter hvilken årstid det var og hvor langt barnehagen var kommet i årsplanen. Trine syns selv feiringen midtsommers var den fineste. Fra forfatterinnen Ingeborg Refling Hagen hadde hun lært hvordan omskape et rom til en trylleskog, med bjørker fra golv til tak, friskt gress fra enga på golvet – og fullt av blomster. Det var store krukker på golvet med geitrams og mjødurt, og blomsterbuketter mange steder. I starten hadde hun satt dem i blikkbokser og vannglass, men hadde etter hvert skaffet seg fine glasskrukker som stod støtt. Innerst i et hjørne var det en balje med steiner, mose og noen små fisker oppi. Gjett om naturgruppa var stolt da de hadde klart å fange dem på en tur ned i vannkanten dagen før.

Rundt i skogen hang det bitte små frukter på kvistene. Disse kunne ungene få høste når eventyret var ferdig. For et eventyr måtte til, og den som fylte år var prinsesse eller prins. Hele personalgruppa var i sving, det gjaldt å skynde seg. Trylleskogen vokste opp av golvet om natta, og varte bare en dag. Den var borte neste dag, sunket i jorden igjen. Alle barna plukket blomsterbuketter dagen før, men fødselsdagsbarnet fikk ikke lov til å se rommet før alt var ferdig. Under høytidelig Händel-musikk toget følget inn i skogen, deltagerne fikk sine kostymer på og eventyret kunne begynne. Hvis det forkom høner og haner i skogen, var det alltids noen voksne som med stor natur-trohet kunne lage slike lyder.

Men hovedsaken var å gi et overveldende sanseinntrykk den dagen, med lukt og syn og smak av midtsommer. Det trofaste jordbærstedet ovenfor barnehagen var som vanlig tidlig ute med de første røde bærene. Og litt senere på sommeren kom det friske blåbær, kirsebær og etter hvert alle slags frukter.

Det tok sin tid for Trine å få personalgruppa med på ideen. For det var mye arbeid for en dags fest. Og de spurte seg selv om det ble noe spesielt med så mange som 25 trylleskoger om sommeren. Det siste var for så vidt Trine enig i, og fant ut at de kunne prøve å slå sammen enkelte dager, samtidig som de lagde en individuell feiring. Etter hvert så de at alle barna begynte å glede seg til det skulle bli trylleskog, og med barnas pågangsmot foran kom de voksne etter. Så perioden med trylleskog ble lenger og lenger. Helt fra mai til oktober ble det etter hvert skapt trylleskoger, selvfølgelig med de variasjoner som årstidene ga. I mai ble f.eks. gulvet ikke dekket av gras, men av et hvitveisteppe. Heldigvis bodde en av assistentene slik til at det var nok hvitveis å ta av.

Men det står ikke til å nekte at det er fødselsdager de andre 6 månedene i året også. Og personalgruppa fikk litt av et utfordring i å skape en festdag for disse ungene. Det ble mye forskjellig. Ofte gikk det på kostymer og klær til fremmede eventyr, eller til norske dyreeventyr. Takket være eventyrperioden på høsten hadde barnehagen et anselig utvalg av kostymer. Over 200 sa den som var kostymesjef. Så det var alltids noe å finne. Og en dag fant ungene et vikingskip på lekerommet, det skulle være Ormen lange, og skipskapteinen hadde så klart fødselsdag.

Det var også anledning for ungene selv å velge hvilket eventyr som skulle framføres på dagen. Men det betinget at barnet kjente noen eventyr, og visste hva det innebar å være deltaker. Av og til ville ikke barnet være hovedpersonen. Det var helt greitt, ikke alle trives i rampelyset. Men det fikk dele ut roller, og var dagens hovedperson allikevel.

Det varierte hvorvidt hele barnehagen deltok i feiringen, eller den foregikk bare pÃ¥ en avdeling. Det var ofte fristende Ã¥ involvere hele barnehagen, for da fikk en sÃ¥ mye hjelp av alle ungene til Ã¥ lage i stand. Og det hendte ikke sjelden at et barn insisterte pÃ¥ Ã¥ ha slik fødselsdag som Petter hadde hatt. Ønsket ble etterkommet sÃ¥ fremt det lot seg gjøre. Selvfølgelig ble det tent lys, sunget ‘Hurra for deg’ og løftet i været sÃ¥ mange ganger som man var gammel til.

Trine minnes en kald, mørk vinterdag da de feiret fødselsdagen ute med fakler og kanefart. Takket være kontakter i hestekjører-laget klarte de å få det til. Og en annen kald vinterdag ble plutselig utelekeplassen inntatt av is-skulpturer, med tilhørende eventyr. Det var rene Madame Tussauds vokskabinett. Det lot seg gjøre takket være en onkel som drev med is-skulpturer og fikk med seg 4-5 andre innen faget. De statuene fikk forresten stå der så lenge vinteren varte. Ungene sørget da mildværet satte inn, og prøvde å ta fryseren i bruk for å hindre det uunngåelige.

Kort fortalt: Feiringene var sentrale festdager i gjennom året. Og foreldrene ble minst like engasjert som ungene og personalet. Det gikk rykter om feiringene, så av og til fikk Trine bønn fra en barnehage i nabobyen om ikke de kunne få komme på besøk. Det ble for mange på selve dagen, men det hendte de gjentok eventyret for besøkende dagen etter.

Etter hvert ble det feiret fødselsdager til personalet også, både i barnehagen og utenfor. En gang var det blåtur ut i skogen, der nabo-barnehage-personalet overfalt dem på ekte indianervis og bortførte dem til en skjult hytte i skogen med mye deilig mat. En annen fødselsdag inneholdt den store overraskelsen at eldste sønn med familie – som bodde langt unna – lå gjemt i trylleskogen. Det ble mye moro ut av disse feiringene, selv om det gikk litt i bølger – man orket ikke stille mer enn en gang med korsang kl 06 utenfor Kari sitt hus. Men det ble et fint minne.

Det var mange festdager i tillegg til fødselsdagene gjennom barnehage-året.Lista kunne se slik ut:

Før jul:

Bamsefest
Høsttakkefest
Eventyrfest
Nissefest
Julefrokost
Juletrefest i romjula

Etter nyttår:
Besteforeldredag
Mytefest for dem som har myteopplegg
Snøfest
Karneval
PÃ¥skefrokost
mai: 16.mai-fest med Wergelandsprogram
En ukes hyttetur uten foreldre
juni: Sommerfest – oppsummering av året med godbiter.

Det kunne ogsÃ¥ komme andre ting inn. Det var f.eks. blitt en fast tradisjon med at alle ungene, de fleste av personalgruppa samt mange foreldre dro inn til Operaen og sÃ¥ forestillingen ‘Nøtteknekkeren’ av Tsjajkovskij. Siden denne forestillingen var om høsten, ble dette den store høst-utflukten. SÃ¥ fast var denne tradisjonen blitt at Trine bestilte 100 billetter til neste Ã¥r hver gang de var innover. Med forberedelse i barnehagen var dette en Ã¥rviss fulltreffer. De hadde mÃ¥ttet lage kopier av en del kostymer for ungene var ville etter Ã¥ danse i uker etter besøket. Ja barn som hadde sluttet i barnehagen maste seg til Ã¥ fÃ¥ bli med pÃ¥ forestillingen. Vi sÃ¥ dem forresten titt og ofte pÃ¥ en del andre fester ogsÃ¥.

Personalet murret litt i starten da Trine presenterte fest-lista. ”Når skal vi drive barnehage?” lurte de på. ”Ja men, det er dette som er å drive barnehage” svarte Trine. ”Livet er en fest – ikke sant?”

Og etter hvert fant personalet sin plass i fest-rekka, og den enkelte så hva han/hun best kunne bidra med. Og det ga mersmak på å prøve nye ting.

Bamsefesten var den første. I begynnelsen oppsto den for at nybegynnerne skulle føle trygghet i de nye omgivelsene. Det var trygt og godt å kunne ta med seg bamsen sin, og møte andres bamser. Og et høydepunkt på dagen var lysbildeserien til Teddybjørnens vise med Kristian Jensen sine tegninger. Men etterhvert som barnehagens virksomhet skred fram, viste det seg at de minste hadde vært på besøk på så mange fester at de var rent utålmodig etter å begynne i barnehagen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få dem med hjem når storebror ble fulgt i barnehagen, 2-åringene var verst. Så tryggheten var sjelden noe problem. Men bamsefesten fortsatte, med bamse-eventyr og nye bamsedikt, og en gang hadde de besøk av en levende bamse-unge fra et sirkus! For ikke å snakke om bamse-halling. Jubelen stod i taket hver gang bamsene skulle sparke hatten.

Høst-takkefesten ble ofte feiret i samarbeid med kirka. Siden de også hadde innsamling av markens grøde, hadde et klokt hode funnet ut at man burde dra litt nytte av et felles opplegg. Derfor ble ungenes diktlesing om rosen, og poteten og alle de andre grønnsakene framført foran alteret, der også alle grønnsakene lå.

Elsa Beskows ‘Blomsterfesten’ kunne passe her. Det er et blomstrende synge-skuespill med Tone Groven Holmboes melodier. Boka i seg selv er fint illustrert av Elsa Beskow, der hun presenterer blomstene ettersom hvor de hører hjemme, en innføring i økologiske systemer.

Mange barnehager har en eventyr-periode. Trine ønsket å legge den til høsten, med avslutning før advents-tida begynte. Det hadde hun lært av Maren Mehren. For Maren sa at med eventyrene ble grunnlaget lagt for barnets etiske oppdragelse. Der ble skille-linjene mellom rett og galt satt opp, der kjempet dumheten og intellektet, trollet og Askeladden, det vonde og det gode. Og trollet var inkarnasjonen av det vonde, symbolet på selviskhet egenvilje. Det var helt etter verdens-ordenen at trollet til slutt ble hugget hodet av. Ingen barn syntes synd på trollet – det fortjente ikke bedre. Og de norske eventyrene hadde en lun humor som andre lands eventyr sjelden hadde.

Men Trine forstod at det kunne bli slitasje på eventyr som ble brukt om og om igjen. For ungene var det jo nokså nytt stoff, men for de voksne kunne det bli slitsomt. Derfor var hun stadig på jakt etter nye eventyr som kunne supplere de mest brukte. Og det var ikke vanskelig så rikholdig som både den norske og den utenlandske eventyrskatten var. Og for de ungene som hadde slekt i andre land var det viktig å bruke eventyr fra disse stedene. Ja Trine tok av og til del i den politiske hverdagen med sine eventyr slik at både Irak, Afghanistan, Iran, Nord-Korea, Israel og Palestina var representert med fine eventyr. Det gjaldt å vise at det bodde mennesker akkurat som oss i disse landene også.

Eventyr-festen ble en sagnomsust kveld der ungene fikk være både dyr, troll og mennesker, flettet sammen med en rekke sanger som passet til temaet. Filmkameraet surret i vei og det ble lagd en DVD som var en kjempefin julegave til de besteforeldre og onkler og tanter som det aldeles ikke var plass til under framføringen. De hadde noen ganger gått sammen om programmet, hele barnehagen. Men da måtte de leie samfunnshuset for å få plass til alle foreldrene. Og da ble det lett for stor avstand fra scenen og ut i salen. Derfor likte de best å ha hver sin kveld og beholde det intime, selv om det kunne bli vanskelig å stue 40 voksne inn på stua som publikum.

Festen kunne ha et program på 1 1/2 time, og etter rydding var det kakefest og lotteri. For at ungene skulle holde det gående hele kvelden brukte de å ha en kvilestund midt på dagen når det skulle være kveldsfest. Og det virket! Det var sjelden grinete unger denne kvelden.

Barnehagen er forvandlet. De som kommer tidligst ser det best. For det er lys i mørket. Utenpå er barnehagen dandert med rekker av lys som framhever den fine formen på huset.

Inne er det bare stearinlys – og hviskende stemmer. Det er røkelseslukt og morgengløgg til foreldre, de vanlige puslespillene er byttet ut med julepuslespill som personalet har laget selv, med motiver fint kopiert fra de mest kjente julebøkene. Og julebøkene fyller hyllene der de står og viser utsida si fram. Det er kommet nye julebilder på veggene, og vinduene er fylt med middelaldermønster i silkepapir, som forbilde for noe av ungenes forming til jul. Den store Per og Kari-kulissen med små lyspærer inni husene fyller opp den innerste tverrveggen. Og gjennom det hele synger Sondre Bratland sin julecd. Ungene blir andektige ved inntrykket, og den hviskende kommunikasjonen fortsetter utover dagen. Ikoner, mistelteinkranser, gjennomskinnelige bilder i vinduene, musikk fra folketradisjonen og de store mestrene, håndverksprodukter som hører jula til, duften av kakebakst – dette er jul i barnehagen. Og dessuten foreldre som kommer og spør om de kan få være med på julesamlingen, for ungene har snakket så begeistret om Per og Kari.

Julenekene må opp, mens de leser om småfuglene på juleneket. Neket har ungene laget selv, for i sommer, da ingen andre tenkte på jul avtalte Trine med en gårdbruker at de kunne ta en ljå og slå litt av kanten på åkeren til julenek. Så har de satt sneis på stenger, nok til alle familiene i barnehagen.
Og de voksne forteller dem om våre to nissetradisjoner. Julenissen er en moderne nyskaping sammenliknet med vår gamle fjøsnisse. Margrethe Munte har så treffende beskrevet fjøsnissen i ”På låven sitter nissen”. Nissen sitter med grøten sin og sier: ”Ingen, ingen vil jeg dele med!” Det likner jo svært lite på julenissen, som nettopp deler gaver ut til alle. Disse to tradisjonene blander seg så godt at selv de voksne kan bli forvirret. Og bedre blir det ikke av forretningenes mindre vakre nisser i alle fasonger. Heldigvis har Trine estetisk sans – hun pynter bare med vakre ting. Og englespillets spede klanger når fram selv med 16 barn i rommet – for i denne ventetiden lytter man i barnehagen.