Utelekeplassen – som vi lengter etter å komme ut til

Trine jobbet med utelekeplassen. Hun hadde atskillig mer enn to ideer i hodet av gangen. Men Rom ble ikke bygget pÃ¥ en dag. Problemet var bare at barnehagen skulle helst være i full drift fra dag en. Ønskelisten var stor. Men Trine var i tvil om den tok godt nok hensyn til de overordnete prinsipper for driften, det at virksomheten skulle være meningsfull for bÃ¥de voksne og barn. Fallgruven var ‘lekeland’, et omrÃ¥de som kun var til for barnas tidtrøyte, uten etiske og estetiske ledetrÃ¥der.

Skjønt hun trengte ikke engste seg stort for barna. De kom til å finne leker uansett hvor lite eller mye ting var lagt til rette. Det hadde hun sett når frosten gjorde alle sandkasser ubrukelige, og hvis holka dekket det meste av lekeplassen, klaget de voksne seg fælt over at det var ingen ting å finne på. Men like fullt lekte ungene der, med et samspill og fantasi som ingen voksne kunne slå dem i. Og det var standard om vinteren å sprøyte litt av asfalten til skøytebane samt å la en traktor måke opp en diger haug til hulegraving.
Problemet til Trine lÃ¥ i selve begrepet: ‘lekeplassen’. For der hun ville ha mÃ¥lrettet aktivitet, befalte ‘begrepet’ at ungene skulle ‘aktiviseres’. NÃ¥ klarte de jo det stort sett selv, men ‘begrepet’ forfulgte den voksne med slik kraft at dersom hun/han begynte Ã¥ spa opp litt av plenen for Ã¥ lage grønnsaksbed, sÃ¥ sa ‘begrepet’ at nÃ¥ fikk hun snart slutte med det og passe barna i stedet.

Likevel tok Trine sjansen på å starte med noen aktiviserings-opplegg. Så fikk det hele gå seg til etter hvert.

Leave a Reply