Barnehagesjefen har fått en fiks idé: Han vil starte en ny barnehage som jobber på en annerledes måte.
Ideen er på ingen måte ferdig tenkt, men de voksne skal ta med seg de gode tradisjonene fra tiden før barnehagene kom, da bestemor og bestefar måtte trå til med å se etter de små. Videre skal barnehagen ta med seg det beste fra dagens barnehagedrift, samt utnytte teknologiske nyvinninger der det kan passe.
Og for å få dette til vil barnehagesjefen utlyse stillinger på en spesiell måte. Han ønsker seg personer som har allsidig bakgrunn, gjerne god fagutdanning eller fagbrev innen diverse yrker. Men først og fremst med røtter i besteforeldre-tradisjonen for barnepass. For å få tak i slike må han annonsere etter dem.
Annonsen ser omtrent slik ut:
«Ny annerledes barnehage skal starte opp. Vi søker etter 50/50% menn/kvinner – helst folk som vet noe om hvordan barn ble passet før barnehagene kom. Vår ledestjerne er at den gang bestemor og bestefar tok seg av barna, måtte barna samtidig vise respekt for og ta hensyn til de voksnes aktiviteter. Barna ønsket å være del av et arbeidsfellesskap, og fikk delta på sine premisser. I den grad det lar seg gjøre, integreres dyr i barnehagens drift. Samtidig skal allergikere kunne ha det godt der.
I tillegg skal barnehagen ta med seg det beste fra dagens barnehagedrift.
Menn og kvinner med allsidig bakgrunn ønskes velkomne. Alle oppfordres til å synge en sang i intervjuet, og selvfølgelig liker de grøt.»
Selvsagt ønsket han førskolelærere og fagarbeidere til den nye barnehagen. Men etter tautrekking med Utdanningsforbundet og Fagforbundet har han fått lov til å la personlige egenskaper gå foran utdanningskrav. Bare minst en av 13 stillinger har førskolelærer-utdanning og minst en er utdannet barne- og ungdomsarbeider.
Så sitter da ansettelses-utvalget der og skal begynne med intervjuene. Det er 3 stykker, en fra Utdanningsforbundet og en fra Fagforbundet i tillegg til barnehagesjefen selv. Alle er spente, dette er noe nytt de ikke helt ser rekkevidden av. 13 personer skal ansettes, og disse skal starte opp en ny barnehage om et halv år. Den er ikke ferdig bygget enda, og det er meningen de ansatte skal delta i utformingen. Derfor ansettes de et halvt år før start.
Først skal ny styrer plukkes ut. Det er 5 søkere, hvorav to menn. De starter med Trine.
Hun kommer inn, hilser pent og henvender seg direkte til barnehagesjefen:
«Endelig noen som tør satse på nytenkning i barnehageverdenen. Dette høres ut til å bli den barnehagen jeg har ønsket meg. I de tradisjonelle er barna altfor passive mottakere av voksen hjelp. Her skal de bli mer aktivt engasjert i å finne løsninger selv.»
Barnehagesjefen griper inn og ber henne konkretisere med noen eksempler. Han vet av erfaring at noen kan være veldig flinke til å fortelle diffust om hvordan de vil jobbe, men får problemer straks det kommer til konkrete eksempler. Trine har ikke problemer:
«Ta for eksempel påkledningen når noen skal ut. Se her – nå er du den store gutten som vil først ut, og ved siden av deg sitter to jenter som er litt trege av seg. (Hun peker på de to andre.)
Da sier jeg til gutten: ”Siden jeg mÃ¥ hjelpe en gutt pÃ¥ do, mÃ¥ du hjelpe de to jentene med klærne før du kler pÃ¥ deg selv. NÃ¥r dere er ferdig pÃ¥kledd alle tre, kan dere gÃ¥ ut alene og gi kaninene mat. Pass pÃ¥ sÃ¥ de ikke rømmer.”
På den måten ansvarlig-gjør jeg gutten, samtidig som jentene får nødvendig hjelp. Alt under det overordna ansvarsområdet at kaninene må få mat. Samtidig vet jeg at disse ungene kan trygt sendes ut alene – det er jo et inngjerdet område fritt for biler og sinte okser. Og jeg får frigjort tid til å hjelpe et barn til.»
Barnehagesjefen blir ivrig. Han spør om hvilke tradisjoner etter besteforeldrene som bør integreres?
«Først og fremst det personlige preget på arbeidsplassen. Vi er på en måte hjemme hos dem. Små gjenstander som har en historie, enkle redskaper som har tradisjonens legende knyttet til seg, fine gamle og nye bøker – ungene skal forresten bare møte en bok av gangen – for å få forhold til den. Og fine bilder på veggene, diverse potteplanter som både har navn og historie samt en rokk og en bibelkatafalk. På den skal det ligge oppslått en bibel med fine kunstbilder i. Vi har vår kultur-tradisjon knyttet uløselig opp til kristendommen, og dette må prege barnehagen. Derfor er det også rom for andre religioner, for ingen er så tolerant som kristendommen.»
«Hvordan skal du få de andre ansatte til å medvirke til dette?»
«Jo, når styreren går foran med et godt eksempel, kommer nok de andre etter. Alle har noe hjemme de kan bidra med når de tenker seg om. Er de redde for å ta det med? Ja, de skal være engstelig for sine kjære ting, ellers betyr tingene ikke noe for dem. Og denne engstelsen skal være signalet til ungene om å være forsiktig med dem. Samtidig som disse tingene ikke blir noe trekkplaster for tyver og røvere. Slike ting pleier sjeldent å la seg omsette i penger.»
Barnehagesjefen begynner å bli fornøyd – men han har et standardspørsmål som alle må få:
«Liker du å synge, kan du gi oss et eksempel på en sangtradisjon du vil formidle til ungene?»
«Ja gjerne det. Det er mange tradisjoner som mÃ¥ fÃ¥ plass her. I den store barnehage-sangboka i 2 bind er mange fra vÃ¥r store tradisjonsskatt med. Likefullt synes jeg den rike skatten med Henrik Wergelands barnesanger bør med. Og typiske voksensanger som ‘Du skal ikkje sova burt sumarnatta’ er selvskrevne.
Men jeg vil allikevel slå et ekstra slag for vår folkesang-tradisjon. Jeg kan gi dere en bånsull som jeg kom på akkurat nå. Den gir et stemningsfullt bilde til den vesle i vogga av hva de voksne holder på med, samtidig som dyra er med. Livs-syklusen og humor er på plass:
Far gjekk åt fjøsa
mor etter med ljøsa.
Kua stod på båsa
bjølla hang på åsa
kalve ei ku
grise ei su
kille ei gjet
ungan dom gret
Presten messe og klokkern song
kalven han danse med rompa slong
det var ei trøsam bånsong.»
Barnehagesjefen er fornøyd. Bare et spørsmål står igjen:
«Har du noen ønsker for den nye barnehagen?»
«Ja, hvis dere vil ha meg som styrer, ønsker jeg å delta i utplukkingen av resten av personalet. Og jeg ønsker at de vi velger ut, skal kunne delta i intervjuene av resten. Det kan bli litt mange, men dette dreier seg om å velge ut en slags familie. Da bør kjemien blant medlemmene være god. Derfor ønsker jeg at alle skal kunne delta. Og for at folk skal få presentere seg bør vi kunne reise hjem til dem etterpå. Enkelte viser seg bedre gjennom tingene de omgir seg med enn ordene de sier.»
Barnehagesjefen aksepterte ønsket, og ansatte Trine som styrer etter å ha gjennomført de 4 andre intervjuene med folk som var langt mer tradisjonelt innstilt til en styrerjobb enn nr 1. En av mennene hadde forøvrig militær bakgrunn, uten at det hadde gitt han mer innsikt i hva slags nye tradisjoner man her var ute etter.
Og intervjuene med de nye ble avholdt med en stadig større skare tilhørere. Alle ble bedt om å presentere en sangtradisjon, noen hadde med seg instrumenter, andre brukte tilhørerne som kor mens de sang solo samtidig. Den vordende personalgruppe ble etterhvert til et helt sangkor, og de brukte sangen aktivt for å løse på den litt spente stemningen i begynnelsen av hvert intervju.
Etter hvert intervju samlet gruppa seg til en vurdering, og det var påfallende hvor samstemte de var. Det var selvfølgelig litt problematisk å få tak i nok menn. Og ikke alle ble akseptert av gruppa. Men til slutt ble det 3 menn, hvorav 2 ble erklært å ha betydelig utviklingspotensiale. Dermed var man over den kritiske grensen for minoriteter. Det var også representert en betydelig mengde fagfolk, fra tømrere til sydamer og avløsere i landbruket samt to førskolelærere, så personalgruppa stod godt rustet til sin nye gjerning.