Styrer Trine planlegger. Hun skal ha planleggingsdager for personalet, og da gjelder det å sko seg godt. Riktignok har personalet deltatt på kommunens felles planleggingsdager. Da var det oppmøte i kinoen eller i nabokommunens storstue. Administrasjonen setter sin ære i å invitere profesjonelle menneskeliv-pratere til sine dager, og flere av dem har virkelig hatt noe å fare med. Den siste hadde som motto: Slutt å rive ned humør og forventninger hos dine medarbeidere. Sutrerne har ikke noe i en barnehage å gjøre.
Men hos Trine jobbet ingen sutrere, så hun var opptatt av å få i gang en prosess hos hver enkelt i personalgruppa. Derfor gjaldt det å fange opp hvilke ønsker de hadde for egenutvikling. Først når hun hadde den lista klar, kunne planleggingsdagen settes opp.
Derfor fikk alle en ønskeliste: Skriv opp hvilket hovedemne du vil skolere deg i. Det kan være ren teori – f.eks. om dyrelivet om vinteren – eller en praktisk ferdighet som gitarspill eller forming i leire. Valget er lett for enkelte, mens andre trenger litt input for å komme i gang.
Trine bestemmer seg for Ã¥ ta en prat med hver enkelt for Ã¥ være sikker pÃ¥ at de velger det de ønsker. Og det kan være lurt Ã¥ koble to og to hvis ønskene passer sammen. Emne-forslagene var f.eks: musikk, forming, dans, bruk av data, naturfag, historie for barn, dikt og litteratur, trylling – – – og mange flere.
Til slutt er ønskelista klar. Trine ser at det grupperer seg i to hovedtrender: Musikk og eventyrlesing. Da vet hun hva hun skal gjøre.
På høyskolen finnes det en dyktig musikklærer – han kan nok ta både den praktiske øvingen og litt kor-trening, og er et oppkomme av historier og eksempler fra en lang praksiskarriere. Hun vet han kan tilføre gruppen nytt repertoar som nok kommer til å gripe dem sterkt. Hvem vil vel tro at salmer og folketoner kan slå an hos 3-4 åringer?
Den andre hovedgruppen tar hun ansvaret for selv. Hun regner seg som en habil eventyr-forteller, og gleder seg over å presentere noen nye etterfølgerne til Bukkene Bruse som gode start-eventyr for 2-åringene. Bukkene Bruse er et fint eventyr, men alt har sin slitasje-grense. Selv om alt er nytt for ungene, må man ta hensyn til den slitasjen det er hos de voksne ved å bruke samme stoffet mange ganger.
Dessuten har hun tenkt å presentere noen palestinske eventyr. Riktignok trengte hun ikke gå lenger enn til Sverige og Danmark for å vise at de norske eventyrene er både humoristiske og godslige. Trolla våre er egentlig dumme, og kan lures av en modig soldat. Selv Gamle-Erik har sine forsonende trekk, ulikt det vi finner i eventyr lenger sørpå.
Dessuten satt Trine inne med tradisjonen om at eventyrene mente noe med alle symbolene. Når prinsene ble til stein, var det fordi de ikke hadde nok forsvar mot vonde tanker, de red for nære risegården. Derfor var hun ikke så glad i de endimensjonale bamse-eventyrene.
Nei da var det mye mer å hente i Tornerose. Det var ikke tilfeldig at hun var 15 år da hun stakk seg på tenen. Puberteten er en vanskelig tid, da finnes det alltid noe å stikke seg på selv om kongen tror han har brent alt sammen. Og Tornerose var alene da hun begynte utforskingen av slottet.
Og så gjelder det å sørge for oppfølgingen av denne dagen. Trine smilte litt ved tanken på gamle dager da planleggingsdagen startet med en enetale av styreren, en lunch som dagens høydepunkt spandert av barnehagen, etterfulgt av uplanlagt praktisk arbeid på avdelingene.
Nå var planleggingsdagen på vei til å bli startskuddet for individuell utvikling.
Planleggingsdagen får liten verdi om den voksne ikke får prøvd ut sine nye kunnskaper. Etter inn-ånding – innlæring av nytt stoff – kom ut-åndingen – hvordan dette nye skulle brukes i praksis. De følgende dagene – med barna tilstede – skulle bli brukt til utprøving i praksis. Og her trengs jo nettopp barna, det er jo de som i siste instans er målgruppen. Det må minst være en to-ukers periode etterpå der alle støtter oppunder utprøving av nye kunnskaper.
Nå er det ikke gjort på to uker å lære seg gitarspill. Det samme gjelder de andre emnene. Derfor er meningen at dagen skal starte en prosess, omtrent som å rulle en snøball i kram snø. For noen er snøen heller løs og lite kram. Da må kollegaer stå en bi og heie fram ukjente talenter, gjøre snøballen litt fastere. Og det gjelder i sannhet at øving gjør mester. Derfor må opplegget gjennomføres alle dager de første to ukene. Da kan man vurdere en framgang, men heller ikke da kan man forvente annet enn spede glimt. Det er disse glimtene som er nøkkelen til fortsettelsen. Det er moro å mestre noe nytt, og denne moroen må man hegne om. Først ved passering av neste halvår kan man foreta en solidere vurdering av det hele. Og det avgjør om neste planleggingsdag skal være ytterligere trening, eller om man vil prøve noe annet.
Kanskje foretok man – stadig med noen barn – en utflukt til en annen barnehage – eller til en skole eller kunst-skole – der emnet ble utdypet eller brukt på en annen måte. Kanskje hadde de voksne (og/eller barna) fra egen barnehage noe å vise fram til de andre. Sånn bygget man nettverk for de voksne.
Slik sett vil planleggingsdagene hvert halvår henge sammen, det blir en helhet i opplegget, allsidighet i personalgruppa og en stadig øking av ferdigheter – hvilket gir større glede for hele flokken.
Trine gleder seg til starten.
Og etter et par års drift begynte barnehagen å gå seg til.
Når prinsene ble til stein, var det fordi de ikke hadde nok forsvar mot vonde tanker, de red for nære risegården.