Drømmebarnehagen

Det er mange ting i dagens moderne verden som kan avspeiles i barnehagen. Mange voksne vet hva det er å være hos fysioterapien og bli knadd. Men de fleste barna har lite greie på hva som går for seg der. Hvorfor ikke en egen massasjebenk i barnehagen? Med litt faglig veiledning i massasjens mysterier.

Trine hadde sett en flott bronsestatue på Carl Johan en dag, like ved Wergelands-statuen. Det var en ørn med en lenke rundt ene beinet sitt. «Kongeørn, med lenke om sitt ben» het statuen, og var selvfølgelig en illustrasjon til «Følg kallet» av Henrik Wergeland. Nettopp slike statuer hører hjemme i barnehagene, tenkte hun. Og det er en serie dyktige billedhoggere her i landet som har laget ypperlige statuer. Det er bjørner, elg, reinsdyr, mange av dem med litterære allusjoner slik som kongeørnen. Og disse statuene i bronse tåler å bli klatra på og lekt med. Hvis man attpå til fikk til en låneordning, der en kranbil kom hvert halvår og byttet ut et par dyr, fikk samlingen hele tiden nyhetens interesse, uten å kræsje barnehagens budsjett. Trine kom i godt humør bare ved tanken. Her kunne barnehagene samarbeide og få til flotte vandre-utstillinger for en rimelig penge.

Noen epokegjørende oppfinnelser kan få plass i uteområdet. F.eks et stort svinghjul – som et vannhjul, men laget slik at ungene ved å gå inni det får det til å gå rundt. Dersom man kobler en dynamo til hjulet, kan man få lys ut av strømmen, eller kraft til å pumpe vann. Romskipet kan brukes som innfallsport både til Galileis bevis for at det er jorda som går rundt og til Keplers undersøkelser av stjernehimmelen. Newtons tyngdekraft-eksperimenter vil barn ha sans for, og dampmaskinen kan imiteres på diverse vis. De epokegjørende oppfinnelsene er ofte enkle i sin genialitet, og et barn vil kunne forstå dem.

I mange barnehager strever de med tilgrising og hærverk. Trine hadde lite lyst på slike forhold, og bestemte seg for en aktiv politikk mot det. Disse ungdommene likte ikke å bli sett mens de drev på. Da burde video-overvåking være obligatorisk. Den som driver slik geskjeft liker ikke å komme i søkelyset. Hvis hærverk allikevel skulle forekomme, kan man prøve å ta kontakt med en og en og få en avtale om å reparere. Uansett er det en sterk trussel å offentliggjøre bilder fra videoen.

Utstyret kan også brukes på dagtid. Både kan personalgruppa bruke opptakene i intern skolering av egen praksis, og det kan brukes sammen med barna for å løse en del av de vanlige konfliktene. Det kan jo virke avklarende når det gjelder å finne ut hvem som startet en krangel, eller hvem som hadde ballen først.

Noen av tiltakene koster mer enn andre. Byggeplassen er det billigste.

Massasjebenken trenger heller ikke være særlig dyr. Statueparken kan sponses, og låneprinsippet gjør at flere får glede av det uten andre utgifter enn flyttingen. Dyrehjørnet og musikk-plassen trenger ikke koste all verden, og kan utvides etter hvert. Et brukt drivhus bør kunne skaffes. Det som koster mer er den hemmelighetsfulle graveplassen. Men originale pilotprosjekter kan av og til trekke midler til seg, og samarbeidsprosjekter mellom nye aktører som museum og barnehage kan kanskje utløse midler. Saken er at det brukes så mye penger i vårt samfunn på fullstendig unyttige ting, så det burde være mulig å vri litt pengebruk over på barnas framtid i stedet. Trine glemte heller ikke at den voksnes kunnskaper og engasjement har stor betydning for at prosjektet skal lykkes. Det vil nok lønne seg å bruke penger på skolering. Og engasjement kommer ofte i kjølvannet av kunnskapene. Den som intet våger intet vinner tenkte Trine, og skrev noen søknader til pengesterke foretak og stiftelser.

Akkurat som ’utelekeplassen’ som begrep hadde noen spøkelser hengende ved seg, så hadde de fleste voksne disse spøkelsene med seg når de gikk ut sammen med ungene. De følte seg som voktere i en inngjerdet luftegård. Den fremste oppgaven var å forebygge konflikter. Det var omtrent som om de hadde et securitas-merke på utedressen: Her er politiet! Og det var nok av oppgaver: sørg for at ingen slåss, pass på at alle leker, ingen bør bli våte, noen må passes på så de går på do til rett tid, kryss av på brannlista når noen blir henta, hold et ekstra øye med en gutt (alltid en gutt) – osv. Det var nok av oppgaver, men de hadde noe felles: du kunne ikke være opptatt av bare en ting. En vokters plikt var å ha øyne i nakken og kunne rapportere dersom noe ubehagelig hendte. Du gjorde ikke jobben din hvis du ikke fulgte med på alt som skjedde. Derfor vandret vokterne hvileløst rundt og passet på, med fagmessig vaktsomt blikk for alt som hendte. Og var det noe vokterne var trent i, så var det å registrere alt som skjedde. Blikket var skjerpet så det oppfanget alle de uregelmessigheter barn kan oppleve, særlig de negative ting. Var en unge dårlig, så vokterne det lenge før far, og av og til før mor. Hadde det skjedd noe grugg mellom foreldrene om morgenen, kunne vokterne avlese det på ansiktet før barnet har rukket å kle av seg ytterklærne når det kom. Hadde to venner kommet på kant med hverandre hjemme hos den ene kvelden før, så visste vokterne det tidlig neste morgen. Alle problemer vedrørende livet til små barn ble registrert.

Det gikk sÃ¥ inn i blodet til vokterne at de skulle registrere alt som skjedde at de følte jobben ikke ble gjort dersom de fikk en oppgave som avskar muligheten for Ã¥ registrere. Slike oppgaver følte de ikke hørte med, og virket ødeleggende pÃ¥ arbeidsmiljøet. Det kunne være praktiske oppgaver som Ã¥ snekre noe til barnehagen, eller Ã¥ lage i stand matbordet. NÃ¥r slik praktisk-konkrete jobber skulle gjøres, forlangte ofte vokterne at andre mÃ¥tte ta over jobben deres sÃ¥ de fikk fri imens den andre jobben ble gjort. Og fri betydde at de ikke skulle ha noen barn med seg, for ellers ble de ikke fri for ‘passe-pÃ¥’ jobben.

Trine hadde diskutert dette mye i personalgruppa før oppstart. Og hun fikk uventa hjelp av en av assistentene, som kjente VOKTEREN SOM GJORDE OPPRØR. Ja, det føltes som et opprør, enda hun faktisk bare tok i bruk tradisjonen etter sin egen oppvekst. Trine ble så oppglødd at hun tok toget helt til Kristiansand for å snakke med denne assistenten, som hadde snudd opp ned på egen arbeidsplass.

Hun var assistent i barnehagen. Som barn hadde hun deltatt i båtstell om våren og hele sommeren lå hun uti skjærgården og fisket, eller var i land på de mange holmer utenfor byen. Særlig var Bragdeøya et paradis for barn. Her hadde til og med Henrik Wergeland lekt som barn og suget inn naturbilder som fortsatt fryder oss gjennom diktningen hans. Trine laget et helt intervju som hun senere brukte i ”Møteplassen”, meldingsbladet til foreldrene.

– Hvorfor startet du med dette?
– Drivkrafta til Ã¥ starte var ønsket om Ã¥ være sammen med ungene pÃ¥ en annen mÃ¥te enn i en vanlig barnehage. Jeg har jobba 20 Ã¥r i vanlig barnhage. Og f.eks.: Hva skal jeg gjøre nÃ¥r ungene er ute? Kan jo ikke bare stÃ¥ Ã¥ se pÃ¥ dem? Tilslutt begynte jeg med en hageflekk – og en del unger kom og ble med – da fungerte samværet med ungene mye bedre.
– Ville du ikke først og fremst være ute med ungene?
– Jeg har blitt sÃ¥ irritert over alle de fine planene og oppleggene vi lager over hodet pÃ¥ ungene – og som forstyrrer ungenes lek. Jeg skulle ønske de kunne fÃ¥ leke uforstyrret hele dagen. Og her ute fÃ¥r de ha det slik jeg ønsker det.
– Du vokste jo opp ved sjøen like innafor øya – har din egen oppvekst preget dette opplegget?
РJa Рdet tror jeg. Vi rodde jo rundt, fiska, gikk p̴ oppdagelsesferd Рog hadde mange opplevelser.
РHar dere b̴t?
– Ja – den er tatt opp for vinteren nÃ¥. Vi brukte den ikke tidlig i høst, for da kjente vi ikke ungene enda. Men vi var pÃ¥ tur i desember. Det er jo en mild vinter.
– Hender det at noen plumper i vannet?
– (Hun ser forbauset pÃ¥ meg) Alle havner i vannet noen ganger – til de lærer hvordan de skal unngÃ¥ det.
– Hva gjør dere da? (For et dumt spørsmÃ¥l)
– Vi skifter pÃ¥ dem – det gÃ¥r sÃ¥ greitt sÃ¥. Men ingen fÃ¥r leike nær sjøen uten svømmevest. Det tok lang tid i høst før 3-Ã¥ringene fikk lært hvor grensene gÃ¥r. Men nÃ¥ gÃ¥r det bra.
– Hva er det dere gjør om dagen?
– Vi henter ved, sager den opp, tenner bÃ¥l, bruker kniv, og gÃ¥r mye turer i grupper. Det kan være dager vi voksne ikke ser hverandre. F.eks. ligger det et rÃ¥dyrkadaver inne i skogen som vi følger med. Og det er mange slags spor Ã¥ finne.

Men vi er sammen med ungene hele tida – og det gjør dagen rolig og god. Det Ã¥ gjøre noe sammen, noe som bÃ¥de vi voksne og barna liker Ã¥ gjøre, det er det beste. Ved uheldige gruppe-sammensetninger griper vi voksne inn og styrer.

Allikevel: mÃ¥let mÃ¥ jo være at vi voksne skal bli overflødig. Erobre-følelsen – frihetsfølelse er viktig Ã¥ gi til ungene.

Og hun rusler i vei, og stortrives i denne barnehage-dagen uten andre avbrytelser enn de daglig barne-sentrerte hendelser.

Barnehagen har planer – dette halvÃ¥ret er emnet: BÃ¥ten og søppel. De skal pusse opp bÃ¥ten, og de skal lage kompost av rester av frukt og matrester.
Takket være denne assistenten, og hennes medarbeidere – inkludert førskolelærer og styrer – endret denne barnehagen synsvinkel pÃ¥ hva som var det viktigste ved arbeidet. Vokterne ble gjetere og medarbeidere til ungene. Fokus ble lagt pÃ¥ ‘Ã¥ gjøre noe sammen’, hverdagen ble radikalt forandret bÃ¥de for de voksne og for ungene. «Det Ã¥ gjøre noe sammen, det er det beste.»

Slik sett ble fokus endret fra å se etter ungene til å gjøre noe meningsfullt sammen med dem.

Ikke så at man sluttet å passe på barna. Men forskjellen var fra å bli vokter til å bli gjeter. En gjeter fører dyrene sine dit hvor beitet er best, der hvor dyrene er trygge for farer. En vokter bare passer på at antallet stemmer uten noe langsiktig mål for dyrenes ve og vel.

«Det å gjøre noe sammen, noe som både vi voksne og barna liker å gjøre, det er det beste» sier hun. Og for begge parter var det å gjøre noe meningsfullt identisk med å gjøre noe sammen som begge parter likte. Og her lå nøkkelen til hvorfor hun følte hun så etter ungene på en bedre måte nå enn før. For ungene fulgte etter henne, det var ikke lenger hun som planløst fulgte etter ungene. Hun var gjeteren som ledet flokken, ofte i samarbeid med ungene. Men hovedsaken var aktiviteten, målet for samværet. Ikke så å forstå at aktiviteten overstyrte alt. Men der hvor vokterne var uten ide om hva som skulle skje den neste timen, så hadde gjeterne et mål for både seg og ungene. Om man nådde målet var usikkert, i hvert fall om man nådde det den dagen. Men målet forsvant ikke av den grunn. Det tok bare litt lenger tid. Eller man endret målet, og fant et annet. Mens vokterne passet barn, så ledet gjeterne barna mot noe.

Trine mintes sin praksistid hos Maren Mehren. Hun var av gjeter-slaget helt gjennomført. F.eks. hadde hun forskjellige formingsopplegg. Et av dem gikk ut på å lage en påske-høne før påske. Det var en omstendelig prosess, med pappmasjé, maling og lakking – minst tre dagers arbeid.

Men Maren var av den formening at barnet selv skulle ønske å lage høna. Derfor presset hun ikke på at nå skulle alle lage. Hun startet med de som straks hadde lyst, og var det etter et par uker noen barn som fortsatt heller ville leke bil-lek enn lage høne, så tok Maren seg tid til å snakke litt ekstra med disse. Stort sett ble enden på visa at de fleste lagde høne, for Maren jobbet lenge med motivasjonen.

Men – tenkte Trine – hvordan gikk det da med de andre barna som ble overlatt til seg selv mens formingen pÃ¥gikk? Jo, Maren hadde etter evne ansvarliggjort dem i inn-kjøringsperioden. De hadde lært Ã¥ ta hensyn til hverandre, og unngÃ¥ unødig konflikter ut i fra det overordnede mÃ¥let at da kunne alle fÃ¥ hjelp av den voksne nÃ¥r de trengte det. Det ble en toveis-avtale:  Hjelper du meg, sÃ¥ hjelper jeg deg.

Selvfølgelig fikk ungene hjelp hvis de kom i nød. Men grunnlaget var tillit. Og Maren kunne arbeide i fred med de ungene som ville lage høne, barnegruppa trengte ikke lenger noen vokter.

”Men ingen får leike nær sjøen uten svømmevest.”

Her er barnehagen på vei hjem – i båt med ventende foreldre på kaia.

To foreldresamtaler i året, det er ikke mye. Men Trine får et anfall av begrensningens kunst, og godkjenner tallet to. «Men» gjentar hun på et personalmøte, «da må vi prøve å utnytte hvert møte med foreldrene til å gi tilbakemelding om barnet.»

Og staben går i gang med forberedelsene til høstens samtale. De har delt ungene mellom seg, og tar samtalene deretter. Men når de skal gå igjennom notatene om hvert barn, oppdager de at det er en stor overvekt med negative anmerkninger. De har notert seg hva barnet ikke klarer, de episodene der det har skilt seg negativt ut. Nærmest samstemmig finner de ut at dette bærer galt av sted. Det er ikke noe særskilt galt med disse barna, det er bare vinklingen som er gal. Og de innkaller Trine for å diskutere saken. Hun ser det samme, og gir følgende oppgave for den neste uka: «Finn 20 positive og 5 negative ting ved de barn dere velger ut. Så skal vi se om ikke synsvinkelen forandres.»

Hun fÃ¥r rett. Ingen av de tre pÃ¥ avdelingen hadde sÃ¥ mye som 5 negative anmerkninger pÃ¥ hvert barn. Men det var ikke vanskelig Ã¥ finne 20 positive. Og plutselig endret personalgruppa innstilling til flere av barna. Ta f.eks. Kaia. De hadde sett pÃ¥ henne som en masekopp, som sjeldent satt i ro med en ting. NÃ¥ oppdaget de at hun gjorde flere ting enn de fleste andre ungene. Hun hadde med stor energi begynt pÃ¥ en stol pÃ¥ snekkeriet. Men da hun kom til setet ville hun absolutt veve. Og med sin mase-evne fikk hun plass bak veven. Da hun hadde vevd 40 cm, ville hun ikke veve lenger. Hun klippet den av, fikk hjelp til Ã¥ feste trÃ¥der og tok stoffet med seg til sløyden. Da ville hun fortsette pÃ¥ stolen, fikk litt hjelp – og vips sÃ¥ hadde stolsetet trekk. Og innimellom dette hadde hun deltatt i korsangen til ‘Vi ere en nasjon vi med’. Pussig forresten, for Kaia var den av barna som innimellom spurte assistenten om han kunne synge ‘Midt i en jerntid’. Det sÃ¥ ut som om Kaia følte et slektskap mellom de to melodiene. Personalgruppa sÃ¥ med nye øyne pÃ¥ Kaias energirike oppførsel. Dette kom selvfølgelig fram i foreldre-samtalen et par uker senere. Kaias mor lyste opp etterpÃ¥ – «jeg følte jeg svevde pÃ¥ en rosa sky» sa hun. For endelig følte hun hennes kjære villstyring var blitt forstÃ¥tt. «I den barnehagen fÃ¥r Kaia utfordringer som hun kan vokse på» var hennes konklusjon nÃ¥r andre spurte hvordan det gikk.

Kaia og Sissel står foran assistenten og sier etter henne:

”Salig, salig er den skapning,
både menneske og dyr,
som, det første dagen gryr,
ennu medens nattens hvite
bløde tåker sig fornøye
med langs bekkene å glide,
førenn langsad østens høje
solens leir av purpurskyer
sine telterekker spender,
Gud den første hilsen sender,
første hilsen, første lyd
av det skaptes takk og fryd!”

De synes ikke ordene er vanskelige, men uhyre stemningsmette og fulle av sanseinntrykk. Det tar ikke lang tid før setningene sitter i de skarpe, klare barnehjernene. Assistenten sukker: ”Hadde jeg lært så fort som dem”. Kaia er utålmodig, hun vil videre i dette diktet, vil høre hva som skjer med den som er oppe tidligere enn spurven kvitrer. Og diktet gir svar:

”Da benådes vil, kan hende,
med et eventyr din sjel,
som i himmelen vil ende”

Stilt overfor Wergelands billedrike språk skjer det noe med Kaia. Ikke bare øker ordforrådet hennes sterkt – Wergeland hadde ca 60ooo ord mens Ibsen hadde ca 30ooo. Og et hverdags-språk har kanskje 3-4ooo. Men Kaia er i en slags dialog med Henrik Wergeland. Han spør henne om hun vil bli med han på en hemmelighetsfull reise for å se hvor verdens største sorg er. Og Kaia sier ja til invitasjonen, slike eventyr har ingen bedt henne med på før. Og hun har ingen problemer med å følge han i alle hans avstikkere der duggen glitrer, og blåklokkene ringer til ottesang av morgenens første vindpust. Kaia opplever at hennes energi-rike sjel møter en som tar henne på alvor, formidlet gjennom assistenten som sier ordene foran henne.
Derfor holder de på i nesten 30 minutter, linje for linje igjennom diktet om svalen som er ute på leting. Da er Kaia og Sissel fornøyd, og de stormer ut for å leke mens assistenten sliten søker trøst hos Trine. ”Hvorfor blir jeg så sliten, men ikke de?”

Trine minner henne på den topptrente idrettsmannen som skulle herme en 2-årings bevegelser. Han holdt ikke ut lenge. ”Du skjønner, for Kaia og Sissel er slik lyrikk ikke noe nytt. Dvs. det er ikke mer nytt enn det meste de ellers hører av nye ord. De er midt i språkinnlæringen sin, og derfor vant til å fange inn nye ord. Det er ikke lenger du, derfor blir du sliten. Men da skjønner du vel hvorfor barna bør møte lyrikken før de er 10 år gamle. Se på 3-åringene som lærer Jonas Lies dikt om Dronning Gyda. Se hvilken fryd de avslutter det hele med mens de tramper i golvet:

’En konge hel for en dronning,
for kvinnen den hele mann!’

Og tenk på hvor lett ungene lærer vers etter vers av sangene vi synger. Det er også lyrikk, med melodi til. Hvis ikke vi gir barn lyrikk i barnehagen, mister de litt av språket vårt! Og vi vil da ikke ha språkfattige barn. For alt samvær med andre mennesker starter med språket. For ikke å snakke om hva lyrikken gjør med trening av hukommelsen og stimulering av fantasien. Gå og hvil deg med noe praktisk arbeid nå, etter en stor intellektuell arbeidsøkt.”

Lageret i barnehagen har en avdeling med store laminerte plater – det er bilder. Det er flere grupper der, med navn på. ’Oppstart’, ’Eventyr’, ’Jul’ osv. Dette er barnehagens kunstbilder, en ikke så liten samling med mye forskjellig. Kittelsen er godt representert, likeledes bilder fra gullalderen i norsk billedkunst. Munch er her også, samt enkelte nyere kunstnere. Og etter hvert europeiske mestere. Bildene er sortert etter barnehagens årsplan. Men de er merket slik at det er enkelt å lage utstillinger etter hvem som har malt, eller andre temaer. Listen over bildene ligger på barnehagens intranett. Etter at barnehagen skaffet seg en A3-fargekopimaskin med god fargekvalitet har samlingen økt sterkt. Trine oppdaget at det blir gode resultatet bare man har et bilde i en bok. Og hun skanner inn og forstørrer det til A3-format, laminerer det og fester det på veggen med festemasse. Da er det ikke noe glass som kan knuses om bildet faller ned, og bildene kan festes i passelig høyde for ungene.

Derfor skifter barnehagen ’ansikt’ etter hvilken periode det er inni. Og de skifter ikke bare bilder. Snekker-gjengen har lært seg å lage puslespill ut i fra de innskannede kunstbildene. Så nå skifter de puslespill etter periodene også.

De har også en serie med blyant-tegninger og kull og kritt. Disse bildene brukes når barna selv skal tegne noe. ”En blind kan ikke lede en blind” sier Trine og mener at ungene må ha noen forbilder når de skal forme noe. Det blir rene tegneskolen når de sitter der rundt et portrett og prøver å gjengi det. Og de voksne blir engasjert, kaster seg uti de også. Til slutt skjønte Trine at hun måtte innkalle faglig ekspertise. En figurativ billedkunstner ble engasjert, og det ble skikkelig tegneundervisning for både ungene og personalet i 2 måneder. ”Det er den beste innvesteringen jeg har gjort” sa Trine senere. Ja, to fra personalgruppa fikk slik trang til å perfeksjonere seg at de fortsatte på den lokale kunst-skolen, og tegnet akter og stilleben. Dette kom barnehagen til gode med studier og tegning etter modell, og utstilling etterpå.

Det viser seg at ungene husker bildene godt. Særlig de minste barna, det er spennende å se deres gjensynsglede når de som 3 åringer kjenner igjen bilder de ikke har sett på et år. Og det er tydelig at bildene og tegneskolen har bidratt til å heve barnetegningene til et høyere nivå enn hva tilfellet var før de startet med det. Barna bruker også bildene som referanse i daglig samtale seg imellom. ”Du er like sinna som den trollkjerringa som satt og spant” sa Truls til Kaia en dag. Men Kaia var ikke tapt bak en vogn: ”Enn du da – du er like dum som trollet i Heddalskogen!”

Det går familie-linjer i kunsten. En av grunnene er at barna til store kunstnere ser at det går an å forme noe. Og når de selv prøver, blir ikke alt mulig hauset opp. ”Den armen sitter feil” sa Erik Werenskiold kontant til sønnen Dagfinn en gang han hadde prøvd seg. Og Dagfinn måtte streve med armen til faren var fornøyd. Slik ble respekt for godt håndverk innlært.
Det var Trines ønske at barnehagen skulle kunne viderebringe noen av disse familietradisjonene. Og skulptur var den vanskeligste kunstarten. Ut av en steinblokk skulle billedhoggeren forme en Venus med myke, vare linjer. Trine startet med å satse på leire. Og fagkunnskap.

Hun fikk en avtale med en billedhogger. Heldigvis hadde kommunen et ledig lokale vegg i vegg med barnehagen. Der skulle billedhoggeren ha sitt verksted gratis mot å la ungene og personalet få undervisning et par timer to ganger i uka. Dette ble starten på et kunstnerkollektiv knyttet opp mot barnehagen. For etter hvert flyttet to malere inn i de romslige lokalene, og en teater-tropp fikk seg øvelokaler. Etter et års tid var det to billedhoggere, 4 malere/grafikere, teatertroppen og to dansere og en jøgler, samt 3 vevere, alle med samme avtale med kommunen og barnehagen. Dermed var det ikke tvil om hva verksted-pedagogikken skulle fylles med. Og et par assistenter ble så ivrige at de til slutt bestemte seg for å ha egen utstilling på slutten av året.

Billedhoggerne lærte bort de mest elementære knepene i faget – viste hvordan skisser ble til form i leira, lærte dem betydningen av reisverk inni figurene – og tok flere undervisningstimer ute i snøen når kulda hadde satt seg. Takket være dem og noen i foreldre-gruppa fikk de noen iskunstnere på besøk som på ei uke skapte de mest fantastiske isfigurer rundt på barnehagens område. Barna var som tryllebundet mens det stod på, personalet ble rent bekymret for ungene – det var ingen som lekte i akebakken eller gikk på ski med staver i terrengløypa. Så å si alle ungene fant seg en ’ismann’ som de kalte dem og fulgte med på forvandlingen av isblokker til vakre luftige figurer. Og de døpte figurene ettersom de ble til, og fikk sine yndlinger.

Trine strevde med å avtale ny økt neste vinter, men det fikk hun ikke til. For denne gjengen av skulptører var umulige å styre. De fartet mye utenlands, og neste vinter var de kanskje i Canada eller langt inne i Sibir. Det eneste hun oppnådde var et muligens besøk om 4 år, hvis det passet slik. Og Trine konkluderte med at hun var glad hun ikke var gift med en slik billedhogger, det ble verken noe særlig inntekt eller noe familieliv med slikt liv. Hun tenkte det var kanskje roligere om sommeren, men skjønte fort at vår klode alltid har vinter et sted, så de fant seg sine plasser med isblokker hele året.