Det gÃ¥r familie-linjer i kunsten. En av grunnene er at barna til store kunstnere ser at det gÃ¥r an Ã¥ forme noe. Og nÃ¥r de selv prøver, blir ikke alt mulig hauset opp. â€Den armen sitter feil†sa Erik Werenskiold kontant til sønnen Dagfinn en gang han hadde prøvd seg. Og Dagfinn mÃ¥tte streve med armen til faren var fornøyd. Slik ble respekt for godt hÃ¥ndverk innlært.
Det var Trines ønske at barnehagen skulle kunne viderebringe noen av disse familietradisjonene. Og skulptur var den vanskeligste kunstarten. Ut av en steinblokk skulle billedhoggeren forme en Venus med myke, vare linjer. Trine startet med å satse på leire. Og fagkunnskap.
Hun fikk en avtale med en billedhogger. Heldigvis hadde kommunen et ledig lokale vegg i vegg med barnehagen. Der skulle billedhoggeren ha sitt verksted gratis mot å la ungene og personalet få undervisning et par timer to ganger i uka. Dette ble starten på et kunstnerkollektiv knyttet opp mot barnehagen. For etter hvert flyttet to malere inn i de romslige lokalene, og en teater-tropp fikk seg øvelokaler. Etter et års tid var det to billedhoggere, 4 malere/grafikere, teatertroppen og to dansere og en jøgler, samt 3 vevere, alle med samme avtale med kommunen og barnehagen. Dermed var det ikke tvil om hva verksted-pedagogikken skulle fylles med. Og et par assistenter ble så ivrige at de til slutt bestemte seg for å ha egen utstilling på slutten av året.
Billedhoggerne lærte bort de mest elementære knepene i faget – viste hvordan skisser ble til form i leira, lærte dem betydningen av reisverk inni figurene – og tok flere undervisningstimer ute i snøen når kulda hadde satt seg. Takket være dem og noen i foreldre-gruppa fikk de noen iskunstnere på besøk som på ei uke skapte de mest fantastiske isfigurer rundt på barnehagens område. Barna var som tryllebundet mens det stod på, personalet ble rent bekymret for ungene – det var ingen som lekte i akebakken eller gikk på ski med staver i terrengløypa. Så å si alle ungene fant seg en ’ismann’ som de kalte dem og fulgte med på forvandlingen av isblokker til vakre luftige figurer. Og de døpte figurene ettersom de ble til, og fikk sine yndlinger.
Trine strevde med å avtale ny økt neste vinter, men det fikk hun ikke til. For denne gjengen av skulptører var umulige å styre. De fartet mye utenlands, og neste vinter var de kanskje i Canada eller langt inne i Sibir. Det eneste hun oppnådde var et muligens besøk om 4 år, hvis det passet slik. Og Trine konkluderte med at hun var glad hun ikke var gift med en slik billedhogger, det ble verken noe særlig inntekt eller noe familieliv med slikt liv. Hun tenkte det var kanskje roligere om sommeren, men skjønte fort at vår klode alltid har vinter et sted, så de fant seg sine plasser med isblokker hele året.
