To foreldresamtaler i året, det er ikke mye. Men Trine får et anfall av begrensningens kunst, og godkjenner tallet to. «Men» gjentar hun på et personalmøte, «da må vi prøve å utnytte hvert møte med foreldrene til å gi tilbakemelding om barnet.»
Og staben går i gang med forberedelsene til høstens samtale. De har delt ungene mellom seg, og tar samtalene deretter. Men når de skal gå igjennom notatene om hvert barn, oppdager de at det er en stor overvekt med negative anmerkninger. De har notert seg hva barnet ikke klarer, de episodene der det har skilt seg negativt ut. Nærmest samstemmig finner de ut at dette bærer galt av sted. Det er ikke noe særskilt galt med disse barna, det er bare vinklingen som er gal. Og de innkaller Trine for å diskutere saken. Hun ser det samme, og gir følgende oppgave for den neste uka: «Finn 20 positive og 5 negative ting ved de barn dere velger ut. Så skal vi se om ikke synsvinkelen forandres.»
Hun fÃ¥r rett. Ingen av de tre pÃ¥ avdelingen hadde sÃ¥ mye som 5 negative anmerkninger pÃ¥ hvert barn. Men det var ikke vanskelig Ã¥ finne 20 positive. Og plutselig endret personalgruppa innstilling til flere av barna. Ta f.eks. Kaia. De hadde sett pÃ¥ henne som en masekopp, som sjeldent satt i ro med en ting. NÃ¥ oppdaget de at hun gjorde flere ting enn de fleste andre ungene. Hun hadde med stor energi begynt pÃ¥ en stol pÃ¥ snekkeriet. Men da hun kom til setet ville hun absolutt veve. Og med sin mase-evne fikk hun plass bak veven. Da hun hadde vevd 40 cm, ville hun ikke veve lenger. Hun klippet den av, fikk hjelp til Ã¥ feste trÃ¥der og tok stoffet med seg til sløyden. Da ville hun fortsette pÃ¥ stolen, fikk litt hjelp – og vips sÃ¥ hadde stolsetet trekk. Og innimellom dette hadde hun deltatt i korsangen til ‘Vi ere en nasjon vi med’. Pussig forresten, for Kaia var den av barna som innimellom spurte assistenten om han kunne synge ‘Midt i en jerntid’. Det sÃ¥ ut som om Kaia følte et slektskap mellom de to melodiene. Personalgruppa sÃ¥ med nye øyne pÃ¥ Kaias energirike oppførsel. Dette kom selvfølgelig fram i foreldre-samtalen et par uker senere. Kaias mor lyste opp etterpÃ¥ – «jeg følte jeg svevde pÃ¥ en rosa sky» sa hun. For endelig følte hun hennes kjære villstyring var blitt forstÃ¥tt. «I den barnehagen fÃ¥r Kaia utfordringer som hun kan vokse på» var hennes konklusjon nÃ¥r andre spurte hvordan det gikk.