Trine mintes den tida da de brukte skolens teknikk med å skrive LA STÅ! Ved siden av formingsresultater som skulle taes vare på. Det var igjen et trekk for å trene voksne og unger i å forme med tanke på å lage noe, ikke som planløst tidsfordriv. For når de hadde satt søkelyset på at det var liten konsentrasjon og dårlig utvikling i tegning, bruk av plastelina og leire, og byggelek – særlig hos gutta – da hadde de sett noen strukturelle feil i barnehagen. Det var ingen kultur for å ta vare på formingsprodukter. Verken de voksne eller barna var innstilt på å lage noe som skulle vare. Ikke rart det aldri ble bygget noe varig ute på leikeplassen, eller inne. Ikke en gang en stakkars snømann fikk stå i fred, den ble revet overende like etter at gulroten var plassert. Det var meget sjelden noen utstilte formingsgjenstander. Trine startet på prosessen med å kjøpe et glass-skap til hver avdeling, samt et til personalrommet. Og første utfordring til personalet var da de på neste personalmøte fikk i oppgave å lage utstilte objekter – samme hva – men det skulle stå navn ved hver gjenstand – i glassburet. Deretter var det ungenes tur. Skapene ble inndelt i rom, og hvert barn hadde sin plass til utstilling. Jentene var raskt ute. Det ble fort tomt for plastelina, så de måtte hente alt de hadde på lageret. Men overgangen til leire gikk fort, og 25 kg med leire varer en stund. Til slutt var det bare noen få tomme rom til noen gutter, og de følte et visst gruppepress om å lage noe. Først prøvde de seg med å stille ut egne biler og monstre mm., men da kravet var å lage noe selv, gikk de i gang. For et par gutter ble det for trangt i glassskapet, for de gikk på snekkerverkstedet og snekra fly og raketter. Men gjenstandene ble godkjent, og hengt opp i rommet. Så dro de gruppevis ut i beste Reggio Emilia-stil og hadde med seg skisseblokk og blyant. Hjemme igjen var så oppgaven å lage noe de hadde studert på turen. En dag var de borte ved rådhuset – og fant både statuer og krokete trær. Så ble det gjenstander, til og med selv rådhuset ble bygget i modellstørrelse. Ikke rart at hele utstillingen ble innlånt av ordføreren selv og vist i foajeen i inngangen til rådhuset, med flott utstillingsåpning. Ungene fikk blod på tann, og tok neste gang for seg biblioteket, og dernest det store forsikringsbygget like ved. De lærte seg noen teknikker, gjenstandene ble finere og finere, og de fikk øye for stadig nye detaljer rundt byggene. Og det ble alltid utstillingsåpning med tilhørende festivitas. Barnehagen måtte be om at boller og brus ble erstattet med frukt og juice, og det var jo greitt. Som videreutvikling kom samarbeidet med kunstnerne i kollektivet ved siden av. Ikke alle ungene likte seg der, men det var helt naturlig. De ungene som valgte å være der store deler av dagen hadde nok noen ekstra evner innen formingen, og fikk tydelig lært mye.