Drømmebarnehagen

            Heldigvis fikk personalet vært med på byggeprosessen. Kommunens byggeleder likte det dårlig da en samlet personalgruppe ville ha dobbeltdo ved siden av hverandre på badet. Men de stod stedig på sitt, og påstod at ungene ville trives utmerket med det. Hadde kanskje ikke den gammeldagse utedoen dobbeltseter? Ungene syns det var innbydende, de gikk sjelden på do alene når de besøkte gården med slikt utstyr.  Så det ble dobbeltseter både på badet og i gangen, for det tok jo lite ekstra plass. Og ville noen gå alene, var det jo full adgang til det. Slik ble do-kapasiteten doblet.

            Når man i tillegg stort sett lot ungene bestemme selv når de skulle på do, fantes det ikke do-kø i barnehagen.  De vasket hendene alle sammen før maten. Men dekke-gjengen gjorde det før de dekket på, og resten etter hvert som de var ferdig med å rydde, så det ble lite kø ut av dette.

            Ved matbordet kunne det nok bli litt venting på de siste. Men dette ga bare bedre prate-tid, og det fikk de tydeligvis aldri nok av.

            Påkledning for å gå ut er arbeids-intensivt dersom 16 barn skal ut på en gang. Men her skulle aldri alle ut samtidig. Rydde-gjengen tok seg av bordet og oppvasken (de var mye flinkere enn de voksne til å skylle tallerkenene før de satte dem i oppvaskmaskina). Og noen var opptatt av å hjelpe de minste med stellet. Derfor var det bare 4-5 i garderoben av gangen, og to voksne kunne prate og tøyse mens de hjalp ungene til å bli sjølhjulpne.  Gode hyller der ungen selv hadde oversikt over ulltøy, votter, luer og skjerf hjalp også til.  Trine tenkte med et sukk på standard-reolene som leverandøren ville ha henne til å kjøpe, der hyllene var så høyt oppe at ungene umulig kunne nå dem, eller i beste fall rev alt ut i forsøk på å ta ned ullgenseren. 

            Det var heller ingen kø av ferdige barn som ventet ved døra på en voksen. For personalet kjente barna, og visste at det var ingen fare i å slippe Per-Oskar ut alene. Det var enkelte barn som trengte følge, og det fikk de.  Dessuten var det ofte noen voksne ute i gang med ett eller annet prosjekt, og disse fikk fort følge av noen barn. 

            De voksne hadde i starten diskutert om man trengte noen sykkelfrie dager, for å unngå kiving om de mest populære syklene?  Men ettersom prosjektene kom i gang, var ikke syklene så ettertraktet lenger. Så det de hadde trodd ville bli et problem, forsvant. 

            Det var en ting som lagde kø i barnehagen. Det var foran en forestilling der de ungene som ikke deltok skulle få billetter og sette seg på plass.  Da gjaldt det å utvise kø-kultur, ikke trenge seg fram eller dytte.  Selvfølgelig gikk det bra for alle ønsket å se på, den som lagde ugreie i køen måtte stille seg bakerst og fikk en dårligere plass.  Så de hadde lært seg å stå i kø, men det var sjelden det trengtes.

This entry was posted on Friday, February 20th, 2009 at 12:10 pm and is filed under Uncategorized. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.