Det var ingen diskusjon om de skulle ta bilder av alt som skjedde. Og verden var for lengst blitt digital, så de knipset i vei. Men diskusjonen kom i personalgruppa om hvordan og hva de skulle bruke bildene til.
At de skulle brukes til å ta vare på minner var greitt. Og likeens at de skulle dokumentere framskritt i barnets liv. Det var jo stas å ha bilder av de første skritt, det første hoppet i barnehagens hoppbakke og de første svømmetakene i bassenget. Skjønt noen fnøs av bilder, og talte ivrig for video av disse tingene i stedet. Ja takk begge deler - sa Trine og brakte den diskusjonen til ende.
Men da noen ville ha bilder – og for så vidt ogsÃ¥ video – av ting som gikk galt for et barn ble det diskusjon. “Jamen, du ser ikke framskrittene uten bakgrunnen” hevdet forkjemperne. “Men vi mÃ¥ ikke fokusere pÃ¥ det negative” sa motstanderne. Trine mÃ¥tte megle, og sa de fikk prøve seg frem i samarbeid med foreldrene. Men det ble ungene som gikk opp grensegangen. De sÃ¥ at det ble fotografert nÃ¥r Grethe pÃ¥ 3 Ã¥r grÃ¥t og ikke fikk leke med de andre. “Hvorfor tar du bilde av henne?” spurte de. “Tror du hun vil like Ã¥ se det bildet?” Dermed var grensen gÃ¥tt opp. Det var greitt Ã¥ ta bilde nÃ¥r Ingrid pÃ¥ 4 datt pÃ¥ ski i akebakken. Personalet forstod det.
Og de lærte om kapp med ungene hvordan man samlet bildene i mapper etter aktiviteter, og var nøye med å navngi de fleste bildene med navnene på ungene så det var lettvint å samle bilder på dvd til sommeravslutningen. Men de tok utskrift av de fineste og de beste situasjonene og satte det inn i permen. Det var ikke til å komme forbi at en gammeldags perm med tegninger og foto var gjevest. Den største forandringen fra før var at permen nå ble full etter et år, tidligere var det bare de eldste ungene som forlot barnehagen med perm.
Ungene syns de bildene de hadde tatt selv var de fineste. Særlig var de stolte over bildene de hadde tatt den uka de lånte apparatet med hjem. Selv om det måtte forklares at grunnen til så mange bilder av doen hjemme var at den liknet på den hjemme hos Trine.
Gjennom animasjoner fikk barna oppleve en glidende overgang mellom bilde og film. Mangt et puslespill og en lek med dokker ble fotografert bit for bit, for etterpå å bli skjøtet sammen til en liten filmstubb.
Den dagen ungene klarte å fotografere seg selv bit for bit løsnet fotoiveren særlig. Det tok faktisk flere måneder før de lekte med noe annet. Det ble omtrent som tegnefilm, bare med mennesker i stedet for tegnede figurer. Og ungene ble noen racere i å sette bildene sammen i animasjonsprogrammet. Trine ble nødt til å kjøpe nye kort til fotoapparatene som hadde plass til flere bilder. Og skanneren var også i flittig bruk. For ikke å snakke om mikrofonene. For programmene ga enkel anledning til å legge lyd eller musikk til bildene, og enkelte resultat måtte tilslutt vises for besteforeldre og andre på storskjermen i barnehagen.
Storskjermen ja – den ble ikke lenger bare brukt til billedbøker og kunstbilder. Ungene var blitt sÃ¥ ivrige pÃ¥ Ã¥ se sine animerte produkter at Trine mÃ¥tte sette opp en egen liste for nÃ¥r projektoren var ledig. For ikke Ã¥ snakke om egne video-opptak.