Barns liv er dramatisk, selv om noen har en mer flegmatisk rolle. Og drama var så tett innvevd i barnehagens liv at det var vanskelig å tenke seg barnehagen uten. Det kunne være i hverdagslige scener som påkledning. Hvis noen ikke satte godviljen til, da kunne den voksne lage et helt drama rundt saken – hvis det tjente til noen fremgang. Eller det kunne være et lite barn som bare tenkte på mamma, og gråt sine modige tårer. Da måtte den voksne male ut alt de hadde å gjøre før mamma skulle hente, og legge mye spenning og begeistring i berettelsen. Det var sterke drama-elementer i det også.
Et eget emne var spontan-dramatiseringene. Disse var oftest knyttet opp mot en sang eller et dikt, men dramatiseringen skjedde der og da, uten noe øving og repetisjon. Både de voksne og barna kunne ta initiativ til dette, når ungene gjorde det inngikk spontandramaet som regel i en sammenheng med en lek.
Men så var det de mer strukturerte drama-oppleggene. En hver tekst og sang ba om dramatisering. De fulgte ikke alltid bønnen, men det hendte at ungene overtok styringen og trumfet igjennom en dramatisering den voksne hadde tenkt å hoppe over. Men alle festene hadde dramatiseringer, av sanger og eventyr, dikt og fabler. Det var ikke uten grunn at kostymelageret besto av over 200 saker. For i dette lageret lå det jo en mektig spore for ungenes deltagelse. Nå var ikke dette barnas utkledningstøy. Nei, de sakene hang pent på noen knagger i en krok. Barna lekte drama med disse tingene også, men kostymene var ordentlig hengt opp etter hvilken historie det hørte til. Det var adgang til å leke med disse også, men under løfte om å passe godt på dem så de ikke ble ødelagt. For det var fantasifulle drakter som det lå mye arbeid bak. Og ungene visst godt hvilket kostyme storebror hadde brukt for 2 år siden i mytespillet. Derfor var det en ære å få delta i det samme skuespillet når lillebror fylte 5 år. Slike forbilder spente konsentrasjonen godt. Og slik ble det stort alvor i dramatiseringen. Dette skapte også litt strev for de voksne når de ville innøve et nytt stykke. I slike tilfeller er barn konservative, og det måtte ofte til litt overtalelse for å få lillebror til å være med i et nytt stykke som han ikke hadde sett storebror i. Som regel gikk det bra.
Personalet fikk seg en ny utfordring da Trine spurte om ikke de også skulle delta på ramme alvor i dramatiseringen av dikt og eventyr. Og selv gikk hun foran og dramatiserte diktet om rosen som ikke ville ha noen støttepinner. Det ble en ny verden som åpnet seg for mange av de voksne. De trodde de mestret bruk av drama, og så viste det seg jo at der ungene var godt inntrent, der var de nybegynnere. Men de våget å kaste seg ut i å være nybegynnere, og på neste fest spilte et par stykker et dyre-eventyr så besteforeldrene holdt på å trille av benkene av latter, og ungene heia på dem med stor begeistring. Slikt ga mersmak, og det ble etter hvert selvsagt at de voksne i barnehagen skulle spille noe de også.