«Se nøye, skal du øyne
det store i det små.
Seg guddomstanker høyne
på gressets veke strå.»
HAW
Barnehagen skal ut på tur i skogen. Dvs. grupper av barnehagen skal på tur. De voksne oppdaget at ørene til ungene bare var innstilt på lyden av hverandres prat hvis det var for store grupper. Da var det ingen som hørte fuglekvitter og andre skogslyder. Derimot, hvis det var grupper på 4-5 stk, ble ørene åpnet for nye inntrykk.
Et annet problem gjaldt de minste barna, de under 3 år. Til og begynne med ble de plassert i vogner, og så gikk de voksne på tur. Derfor kom de sjelden i skogen, det var dårlig med asfalterte stier for slike vogner der. Til den nærmeste lekeplassen kom de, lekte litt i en sklie og i en sandkasse lik det de hadde i egen barnehage før de ble kjørt hjem igjen. Det ble lite bevegelse av det.
Trine skjønte at noe måtte forandres. Hun startet med å få en foredragsholder til et personalmøte – han fortalte om sammenhengen mellom hjernens utvikling og benas bevegelse. Dernest ble det lagt opp til en idédugnad om hvilke muligheter barnehagen hadde for å gi de små litt utfordring.
Det ble snart klart at man måtte dele gruppa i 2 eller 3 deler. Siden skogen var rett utenfor gjerdet, var den et selvskrevet utemål. Men en gruppe skulle utforske nabo-miljøet. Det var mange fine hager rundt barnehagen, og Trine regnet det bortimot som selvsagt at eierne ville vise fram sine hager til en liten gruppe barn fra barnehagen. Slik ville man slå to fluer i en smekk – både la ungene få variert erfaring fra uteområdet og bygge nettverk til naboene. De ble også enige om å parkere vognene innerst i lagerskuret, kun til bruk for spesielle begivenheter.
Det er vår, den fineste tida i naturen. Det er så mye som våkner til liv etter vinteren. Og det fineste av alt her i Sør-Norge: våren starter tidlig i mars og holder på til slutten av mai! Det er så mye å følge med på. Og fordi barnehagen har notert ned i dagboka fra år til år, kan de følge utviklingen i klimadebatten fra orkesterplass. Ja de tar faktisk del i det store klimaprosjektet CAVIAR (Community Adaption and Vulnerability In Arctics Regions) der forskerne studerer 26 små samfunn rundt nordkalotten. Der finner de ut av klimaforandringene ved å intervjue folk som lever nært naturen. Barnehagen fikk delta til tross for at den ligger lenger sør enn de andre samfunnene. Derfor er notering av vind og vær og temperatur en selvfølge. Samt å følge nøye med på blomstringstid for de forskjellige blomstene.
Vinteren blir brukt til å forberede alt som skjer om våren. Joda, den har sin egenverdi også. Hvis det er snø, er det nok å ta seg til. Og er det kuldegrader et par netter, begynner is-skulptørene straks med sine planer. Derfor synger barna med full hals:
«Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinterbytte
og fremmed slott ei nær forslår
i mot min faders hytte.»
Siden fuglene er glad i litt ekstra fuglemat om vinteren, har hver avdeling sitt eget «granbur» utenfor et vindu, etter ide av Trond Vidar Vedum. Der er det mange slags meiser og dompaper på besøk, og det er særlig 3åringene som oppdager dem først.
Ekornet kommer ikke inn i buret, så det må få sin egen matplass på utsida. Sammen med skjærene og kråkene, ja til og med nøtteskrika dukka opp en dag. Ungene har med tørre brødskorper hjemmefra til fuglebrettet, ja det hender nok noen uspiste skorper fra formiddagsmaten også havner der.
På slutten av vinteren går et par voksne i gang med ved-sjauen. Det går med en del ved både til ovnene og peisene inne samt til grilling og matlaging ute. Derfor er det godt med mange flittige hender til å samle sammen store og små vedstykker, legge dem i sekker og få dem inn i vedskjulet. De største ungene klarer jamen den vesle kløyveøksa og kløyver i veg som en voksen kar.
Men når våren kommer er barna nesten ikke inne. Det er så mye som skal passes på. Forresten, det er en ting de går inn for å se på, helt til en av assistentene fant på å plassere skjermen utendørs, under et overbygg. Der kan ungene ved hjelp av et par web-kameraer følge med i to fuglekasser. Og nå har det begynt å skje noe i kassene. Alle ungene må innom skjermen når de kommer i barnehagen, enda bildene nå også bli sendt ut på barnehagens intranett.
Så er det blomstertid. Først ute er hassel og or. Lange blomster-rakler henger ned, og barna vet godt forskjell på han- og hun-blomster. Så kommer blåveisen, vårpengeurt og hvitveis og gulveis. Den siste er plantet inn i området, og ved hjelp av god kalking trives den bra.
Apropos blåveis – der har barnehagen et eget prosjekt. Siden det er en fredet blomst, enda så mange det er i skogen, så samler ungene frø fra blåveisen og sår dem. De plantene som da kommer opp, kan brukes til utlodding og salg. Dette er blitt så populært blant foreldrene at det er blitt rene butikken. Alle vil ha en blåveis eller 10 fra barnehagen. Men det er ikke så lett å samle blåveisfrø. For her er de i konkurranse med mauren. Frøene har nemlig et søtt vedheng, og dette er mauren ute etter. Da var det en av de mannlige assistentene fikk en ide. Han la en grønn vannslange i gresset fra mauertua til blåveis-feltet. Det ble rene E6-en for mauren. Men hvordan få mauren til å legge fra seg frøet før den nådde tua? Jo her ble brukt list. Like før tua la han slangen nedi en ørliten vannpytt. Her måtte mauren svømme over, og da var planen at den vil slippe frøet. Nå fulgte barna spent med på om planen lyktes. I så fall kunne de bare håve inn frø med en tesil, og la mauren gjøre samlejobben. Dette var spennende.
For øvrig var fuglekassene fra vinterproduksjonen satt opp, og ungene kunne kjenne igjen utrolig mange fuglelåter fra fugle-cdene de hadde hørt gjennom vinteren. Ikke bare hørte de forskjell på grønnspett og svartspett, men noen kunne til og med kjenne igjen rødstrupe, enda den synger forskjellig fra gang til gang. Men så hadde de også sett film av den.
En yndlingsfilm var forøvrig en fransk klassiker om trekkfuglene. «Winged migration» heter den på engelsk, har lite prat og nokså sparsom handling, men en fantastisk filming av trekkfugler mens de flyr. Enkelte barn ble aldri trøtt av å se på fuglene som fløy i lav høyde over marker og elver, og det var ingen tvil om at disse barna hadde en ekstra opplevelse når noen observante barn så gåseflokken komme, og ropte ut til resten av ungene: «gjessene kommer – gjessene kommer». Dette var bakgrunn god nok til å lese om Nils Holgerson i 2. klasse for en meget lydhør flokk.
Men det var ikke bare fuglelåter om våren. I kirsebærtrærne og epletrærne litt seinere summet det voldsomt, og enkelte barn kappedes om å finne humler og bier med «pollenbukser» på seg. Personalet diskuterte hvorvidt barnehagen burde ha bier eller ikke, men det ble slutt på diskusjonen da en lokal birøkter tilbød seg å parkere en kube like utenfor gjerdet. Og enda mer spennende ble det da han hadde en kube med glass i ene siden. Ved å løfte på en plate kunne de kikke rett inn på tavlene, der travle arbeidsbier sørget for mat til mange små larver.
Det var en lyd som mer enn noe annet hørte våren til, og det var lyden av en lang nyskåret seljefløyte. Trine skjønte snart at hvis ungene skulle få oppleve dette natur-underet, da måtte det planlegges på lang sikt. Hver avdeling fikk ansvaret for sin rekke med seljekratt. For skulle det bli fløyter regelmessig, trengtes det gode emner.
De la en 5-årsplan. 5 kratt ble vernet til fløyteproduksjon, og de hogg ned et kratt hvert år. For fløte-emner blir det best der krattet er hogd ned og fått vokse opp igjen. Først da kan årsskuddet bli på godt over en meter, og fløyta kan bli like lang 3-4 år etterpå.
Og begeistringen var stor hver vår når selja gikk, og de vare fløyte-tonene fylte den solrike vårlufta. Heldigvis var personalet kurset i hvordan fløytene skulle lages, for pågangen var stor. Og om ikke alle fikk fløyte, så fikk alle seljeringer og slikke pinner med seljesaft!
Ungene hadde hørt om «vårknipa» i gamledager, og fikk prøve hva som var spiselig om våren. Det ble både brennesle-stuing og karvekålsuppe. Men mest populært var det å høste jordskokk. Denne veksten, som tåler frost godt, var jo god både i rå og kokt tilstand, og de lærte snart å høste overskuddet, og plante ned igjen en av knollene så det kunne bli nye jordskokken til våre igjen.
En annen yndlings-spise som våre forfedre nok ikke kjente, var spansk kjørvel. De nye skuddene var gode, og frøene var deilige som små. Men Trine var nøye på at planten ble holdt «innen lås og lukke», den var nemlig av dem som likte å erobre nytt land, og utkonkurrerte raskt andre planter. Så ungene fikk jobben som speidere, for å stoppe den når den prøvde seg.
Men tiden gikk så alt for fort om våren, og vips var de første markjordbærene modne. Avdelingene hadde sine egne jordbærplasser, og de overholdt nøye «eiendoms-grensene». Og så gikk det slag i slag, med bringebær, blåbær, rips og solbær, og langt utover høsten kunne de dra på tyttebærturer. Ja helt til elgjakta startet kunne de plukke.
Sopp fasinerer barn, og personalet var rimelig godt skolert, de visste i hvert fall hva som var de 6 spiselige sikre soppene, og kunne dobbeltgjengerne til sjampinjongen. Gift-slørsoppen var den farligste, og det ble stadig innskjerpet at ingen fikk putte noe i munnen før den voksne hadde godkjent det.
En cd som var særlig populær av «Röster från mörka skogar». Det var ulvehyl, brunstlyd fra bjørnen, revebjeff, hjortegrynt, en elgokse som ropte på kjæresten sin og rådyr-bjeff. Alt sammen var opptak som den blinde Lars Erik Olsson hadde gjort. Ungene lærte seg å lukke øynene for å tenke seg hvordan Lars Erik hadde det mens villdyra vandra rundt han, noen bare 4-5 meter unna. Ikke rart cden ble populær.
Naturens skolestue var så allsidig at det nytter ikke å ramse opp alt sammen. Men nevnes må de små umodne hasselnøttene. Sjelden hadde barna kjent så en søt nøttesmak.
Det var også mange slags leker som tradisjonen hadde tatt vare på med naturmaterialer og barn. Trine hadde klart å gå tak i Ove Arboe Høeg og Helga Hjort: Barkebåt og kongleku. Den boka var fin til å friske opp gamle leker med. F.eks noe så enkelt som å legge løvetannstilker i vann, og se hvordan de krøllet seg. Trine hadde heldigvis satt av en stor del av uteområdet til villeng. Der fant barna også løvetann.
Men det Trine ønsket seg mest var når et barn knyttet følelsesmessig forbindelse mellom dikt det hadde lært seg og en naturopplevelse. Og her var Wergelands billedrike diktning til god hjelp.
«Geist er ei i dens tanker,
der er så sjelearm,
at han ei tror der banker
en puls i blomstens barm,
at blade tale kunne
med liv fra tre til tre . .
o hør de tusen munne
i sladrende allé!»
Ingen ville være så sjelearm, og noen barn lagde lange eventyr om alt det bladene kunne fortelle.
Videre gjelder det å vise barna hvordan fantasien kan overgå det meste i å gi næring til sjelen:
«I ditt øyes ringe,
barn, der er en vinge,
som du ut kan spile
uten rast og hvile.
Svalens ei sig måler
med dens rappe stråler,
hvorpå tanken ut kan fly
fra dit øyes skåler.
Over svanen i dens sky
kan dit blikk du heve.
Den er tung mot det som bly.
hvert minutt du i en ny
verden, barn, kan leve.»
Det siste står i Barnet og Barnevennen, etter skildringen av hvor lett det er for spurv, svale meis og svane å reise ut i verden. Med slik reiseniste var det ingen sak å dra på tur.
