Drømmebarnehagen

Det var mange ting i dansen som fikk Trine til å se at barna fikk impulser. Først var det den innebygde gleden mange barn hadde til å bevege seg til musikk. Særlig gjaldt det afrikanske barn – de kunne ikke la være å danse når de hørte noe med rytme i. Så var det den årlige høst-turen til Nøtteknekkeren, med danseidealer for både gutter og jenter. Særlig fikk turen en økt pedagogisk virkning når de både før og etter kunne se biter av forestillingen på film i barnehagen. Men det var ikke til å komme i fra at det var jentene som danset mest og kledde seg ut til selv-lagde forestillinger.

Da fikk Trine omtrent samtidig kontakt med en hallingdanser og en breaker. Hun så øyeblikkelig at her var løsningen for å få gutta utpå golvet. Og det slo ikke feil. Hallingdanseren hadde knapt holdt på i et kvarter første gangen før han hadde en hale etter seg av gutter, mens jentene stod og så på. Og like ens med break-dansen uka etter. Det ble straks lagd avtale med danserne om undervisning annen hver uke. Jentene vågde seg utpå etter hvert. Og personalet frydet seg like mye som ungene. Bamsefesten kom midt i perioden, og sjelden har bamsene dansa så mye som da. Dansen ble en gjenganger på mange av festene i barnehagen. Særlig var det populært innslag på besteforeldre-festen, og jamen torde enkelte bestefedre å bli med.

Etter hvert som kunstner-kollektivet i nabohuset kom i gang fikk barna enda flere danse-impulser. Enkelte ganger, når foreldra kom om ettermiddagen for å hente, ble de bare sittende som publikummere mens ungene til feiende musikk demonstrerte sine nylig innlærte trinn. Enkelte døpte stedet til ’dansebarnehagen’, for kombinasjonen dans + rikholdig kostymelager førte til mange spontane danseforestillinger.

Allikevel var et par pedledere opptatt av at ungene skulle kunne de vanligste danse-taktene som vals, reinlender, polka mm. Det var ingen sak for ungene, de hermet alt. Verre var det for de i personalet som ikke kunne det fra før. Men de flinkeste ungene hjalp dem etter beste evne og de kom seg bra. Så bra at personalmøtene kunne utarte seg til rene dansefester, Trine fikk problemer med sakslista når de dansegale møtemedlemmene møttes. Men det var jo et positivt problem, som hun sa.

Trine kom oppglødd til barnehagen etter en tur til biblioteket. Der hadde det vært en utstilling av et uvanlig slag. En saccosekk du kunne legge deg ned i, og la du hodet på puta, hørte du voggesanger fra 20 land, med norsk oversettelse etter hver sang. En slik ville Trine ha i barnehagen også. Og hun satte en av de fingerkyndige assistentene på jobben, og ganske riktig: etter en uke var saccosekken med innebygd mp3-spiller på plass i barnehagens hvilehjørne.

Siden musikk – sang var et prioritert emne alt i intervjurunden ved ansettelsen hørte en mange slags sanger rundt om i huset. Og personal-koret overrasket foreldrene rett som det var med nye firstemmige sanger. Og det varte ikke lenge før de mest musikalske ungene stilte seg opp sammen med personalet og sang med.

Byens sangkor fikk nyss om denne syngende barnehagen og de møtte opp og ga noen intim-konserter til seinvaktene og ungene som takk for satsingen.
Men mest imponerende var alle sangene som ungene lærte seg. Det var ikke småtterier. Til eventyrfesten var det over 30 forskjellige sanger, ofte med mange vers på hver. Og da de hadde et ikke lite innslag med innvandrere fulgte de opp med sanger på disse språkene også. 8-9 forskjellige språk kunne være representert på en slik fest. Og ungene sang.

Trine prøvde en gang å telle hvor mange sanger ungene hadde lært seg på et år. Men hun kom ut av tellingen da hun rundet 100. Sang-arkivet var på nærmere 300, og noen unger kunne de fleste av disse, pluss en del som ikke var kommet inn i arkivet.

Her var folketradisjons-stoff med Elling Holst sine 3 samlinger av Norsk billedbok for barn som basis. Bånsuller var rikt representert, med både stoff fra Møre, Trøndelag, Hedmark og Telemark. Ja med den kompetansen personalet hadde, klarte de å finne stoff fra hver krok av landet der ungene hadde sine slektninger. Slik fikk disse sangene personlig betydning for barnet, dette var sangen til mormor fra Bergen.

For øvrig var diverse sangbøker flittig i bruk. Ikke bare til synging, men sangene ble vel så ofte dramatisert, noen ganger til en fest og noen ganger til en spontan-framføring når mor eller far skulle hente om ettermiddagen.
For øvrig ble det brukt sangtradisjoner av mange slag: Mads Berg-tradisjon, julesanger, Henrik Wergeland-sanger, salmer, nyere norske barnesanger samt barnesanger fra England og Island fordi noen i personalgruppa kjente til disse. En i personalgruppa hadde lagt sin elsk på gamle skillingsviser, og det varte ikke lenge før visa om Tullingen ble en del av repertoaret.

Som nevnt ble det alltid innøvd nye sanger til festene. Disse var som en rød tråd som bandt det hele sammen, og det var gjerne innslag med allsang. De voksne kunne ikke så mange vers som ungene, men barnehagens datadame sørget for at teksten ble projisert på en skjerm over scenen, og dermed sang de voksne om kapp med barna.

Men musikk er mer enn sang. Som nevnt ble det danset ivrig, og da som oftest til musikk på CD. Men det hendte de sang til mens de danset, i folkevisetradisjon. Eller de hadde besøk av ’levende musikk’. Noe av det mest spennende var når han med langeleiken kom, og etter å ha opplevd dansedokkene var det sokkedans i kveldsmørket til langeleik-musikk.

Ellers hadde barnehagen en stor satsing på klassisk musikk i vid betydning, fra ”Lux illuxit” via tidlig-barokk og Bach og Haydn og Händel til Mozart, Beethoven og Smetana m.fl. Særlig var de russiske og østlige komponister populære, med Tsjaikovski sin ballettmusikk og Katsjaturian sin sverddans.
Norske komponister var selvsagt med – fra Grieg til Groven og Sæverud. Selv om det i blant kunne være smÃ¥ utdrag av alle disse tonekunstnere sÃ¥ var de virkningsfulle nok. I Groven-perioden gikk ungene og trallet pÃ¥ utdrag fra ’Brudgommen’ ”Her er ingen heme” sÃ¥ Trine kom pÃ¥ latteren. For det var sÃ¥ absolutt noen heme mens ungene nytelsesfullt sang det melodiøse temaet om igjen og om igjen.

Musikken supplerte på sin vis sangen på festene. De prøvde å få til mest mulig levende musikk, og fikk et fint samarbeid med musikkskolen og det lokale musikk-korpset og et swing-band i distriktet. Og etter hvert som barnehagen fikk rykte på seg for å satse på klassisk musikk dukket det stadig opp medlemmer av byens symfoniorkester som lurte på om ungene vil høre på deres instrument. Og det ville de jo gjerne. Særlig stas var det hvis orkesteret øvde på noe ungene kunne kjenne igjen, det endte gjerne med dans og feststemning.

Trine fikk også til slutt til et samarbeid med musikklinja på den videregående skolen like ved, selv om lærerne der var litt skeptiske til å starte samarbeid med en barnehage. De trodde ikke barna var i stand til å lytte til slik musikk, men da de opplevde litt av alt det ungene hadde lært, måtte de grundig revidere sin oppfatning av små barn.

En gang hadde et par i personalgruppa vært på helgekurs i ’Riverdance’, irsk dans. Mandagen etterpå begynte dansefeberen i barnehagen. Det ble irsk dans i tre uker før feberen fortok seg. På det meste møtte foreldrene en lang slange av dansende barn og voksne, og de fikk ikke hentet noen barn før de selv hadde deltatt i dansen. Irske-feberen var ikke helt borte, men blusset til stadighet opp igjen, på de mest uvante steder. Som når personalgruppa var på Østlandske lærerstevne, og de plutselig i en pause i et fellesforedrag satte i gang CDspillern – og dansen var i gang.

Barns liv er dramatisk, selv om noen har en mer flegmatisk rolle. Og drama var så tett innvevd i barnehagens liv at det var vanskelig å tenke seg barnehagen uten. Det kunne være i hverdagslige scener som påkledning. Hvis noen ikke satte godviljen til, da kunne den voksne lage et helt drama rundt saken – hvis det tjente til noen fremgang. Eller det kunne være et lite barn som bare tenkte på mamma, og gråt sine modige tårer. Da måtte den voksne male ut alt de hadde å gjøre før mamma skulle hente, og legge mye spenning og begeistring i berettelsen. Det var sterke drama-elementer i det også.

Et eget emne var spontan-dramatiseringene. Disse var oftest knyttet opp mot en sang eller et dikt, men dramatiseringen skjedde der og da, uten noe øving og repetisjon. Både de voksne og barna kunne ta initiativ til dette, når ungene gjorde det inngikk spontandramaet som regel i en sammenheng med en lek.

Men så var det de mer strukturerte drama-oppleggene. En hver tekst og sang ba om dramatisering. De fulgte ikke alltid bønnen, men det hendte at ungene overtok styringen og trumfet igjennom en dramatisering den voksne hadde tenkt å hoppe over. Men alle festene hadde dramatiseringer, av sanger og eventyr, dikt og fabler. Det var ikke uten grunn at kostymelageret besto av over 200 saker. For i dette lageret lå det jo en mektig spore for ungenes deltagelse. Nå var ikke dette barnas utkledningstøy. Nei, de sakene hang pent på noen knagger i en krok. Barna lekte drama med disse tingene også, men kostymene var ordentlig hengt opp etter hvilken historie det hørte til. Det var adgang til å leke med disse også, men under løfte om å passe godt på dem så de ikke ble ødelagt. For det var fantasifulle drakter som det lå mye arbeid bak. Og ungene visst godt hvilket kostyme storebror hadde brukt for 2 år siden i mytespillet. Derfor var det en ære å få delta i det samme skuespillet når lillebror fylte 5 år. Slike forbilder spente konsentrasjonen godt. Og slik ble det stort alvor i dramatiseringen. Dette skapte også litt strev for de voksne når de ville innøve et nytt stykke. I slike tilfeller er barn konservative, og det måtte ofte til litt overtalelse for å få lillebror til å være med i et nytt stykke som han ikke hadde sett storebror i. Som regel gikk det bra.

Personalet fikk seg en ny utfordring da Trine spurte om ikke de også skulle delta på ramme alvor i dramatiseringen av dikt og eventyr. Og selv gikk hun foran og dramatiserte diktet om rosen som ikke ville ha noen støttepinner. Det ble en ny verden som åpnet seg for mange av de voksne. De trodde de mestret bruk av drama, og så viste det seg jo at der ungene var godt inntrent, der var de nybegynnere. Men de våget å kaste seg ut i å være nybegynnere, og på neste fest spilte et par stykker et dyre-eventyr så besteforeldrene holdt på å trille av benkene av latter, og ungene heia på dem med stor begeistring. Slikt ga mersmak, og det ble etter hvert selvsagt at de voksne i barnehagen skulle spille noe de også.

Det er stille i huset, en skulle ikke tro at vel 50 unger og 15 voksne holdt til der. Men Trine vet hvorfor. Klokka er nettopp passert halv ti, og det er samlingsstund. Det er fellesskap-møte for hver avdeling der alle kan fortelle litt om siste dagers nytt. Eller ta opp ting som har skjedd på huset. Eller planlegge det som skal skje framover. Innimellom glimter humoren fram – og de tar en sang eller tre.
Hun mintes hva Anne Nordstrand skrev om Maren Mehren i sin hovedoppgave:

Maren Mehrens pedagogiske tenkning og praksis:

«Jeg lærte om alvor og glede, mest om glede, for alltid var den der, den store varme latteren hun ga hver og en. Kanskje er det det jeg minnes aller best, den glade rungende latteren som aldri var langt unna.

Jeg opplevde at MM skapte rom der barna kunne få utfolde seg. Det var plass til individet. Nære relasjoner fikk lov til å leve i fred gjennom lek og annen aktivitet. Samtidig ble det lagt stor vekt på fellesskapet. Samlingsstunder foregikk alltid i fellesskap. Alle skulle forholde seg til hverandre, lytte til hverandre og oppleve fellesskap gjennom felles opplevelser. Å være sammen om det som ble formidlet var viktig for MM. Slik skapte hun miljø.»

Ja, slik ønsket Trine å ha det. Selv hadde hun vært assistent en vinter-vår hos Maren. Hennes samlingsstunder var slik at man ikke ville gå glipp av dem. Det var der man fikk høre om hvilke planer det var for dagen. Derfor var det samlingsstund tidlig på dagen, så snart alle var kommet. Da var alle mest opplagte, og Maren fulgte sin årsplan med variasjoner og fortalte dagens fortelling med stor innlevelse. Den fortellingen anga tonen for det som skulle skje den dagen, både for den frie leken og for formingsaktivitetene. I tillegg inneholdt stunden en samtale med barna. Helst skulle alle komme til med sitt innspill den dagen. Disse samtalene var viktige for de voksne, fordi de fikk innblikk i barnets verden og hva som var viktig for det akkurat der og da. Dette ga dem mulighet til å ta opp tråden i samtale senere på dagen.
NÃ¥ fikk de andre voksne ogsÃ¥ slippe til med dagens fortelling, bare den hadde sammenheng med hovedtemaet for perioden. Hun husker særlig at i temaet “Vikingtiden” i januar fikk hun spørsmÃ¥l om Ã¥ kunne fortelle om Olav den Hellige. Det ble noen intense dager med lesing av Snorre – til hun fikk plukket ut det viktigste, og lært historiene utenat til muntlig framføring. Hele tiden var vinklingen av fortellingene Olavs brytning mellom det kristne tilgivende og det hedenske straffende. Og sammen med ungene bedømte de Olavs handlinger – det var ikke mye Ã¥ tilgi i dem. Men av og til kunne det glimte fram kristelige trekk.

Slik ble samlingsstundene noe som både voksne og barn kunne ha glede av. De var et av dagens høydepunkter. Det var en selvfølge at alle skulle være med. Det som skjedde i samlingen, var toneangivende for aktivitetene og samtalene resten av dagen.

Det var ingen tvil om at barnehagen hadde gjennomgått store forandringer. Trine tenkte på hvordan det var med høytlesing tidligere. Det var selvfølgelig forskjellig nivå på ungene. Ta f.eks. 4-åringene. Noen var vant til lange bøker uten bilder, mens andre var på Ludde-stadiet, noe som de flinke hadde forlatt for 2 år siden. Tidligere ble det til at det var de på Luddestadiet som avgjorde hva man leste. For ellers bråkte de så mye og urodde lesegruppa. Men resultatet var at man kom aldri opp til nivået som de flinke var på. Ikke så at den flinke gruppa forstyrret. Nei, de satt fromt og fulgte med på den boka de kjente fra 2-årsalderen. Men det var jo galt at de aldri fikk noen utfordring.

Høytlesing var egentlig et prioritert område, og foreldrene trodde ungene fikk en vanlig normal progresjon i lesestoffet. Riktignok var det enkelte som spurte hvilke bøker de hadde lest høyt i det siste. Men svarene de fikk var så diffuse og upresise så det var vanskelig å skjønne noe ut i fra det. Og ungene så jo ut til å ha det bra, så det var vel ikke noe å bry seg med.

En mor spurte en gang om de ikke leste noen fortsettelses-bøker, Heidi-boka for eksempel. Men den boka kjente førskolelæreren ikke, hun hadde sett en film en gang, det var kanskje den mor tenkte på. Mor svarte ja og ha, og spurte ikke mer om det.

Første forandring kom med innføring av prosjektor. Det var utrolig så mye bedre de svake leserne kunne følge med når bildene fra boka kom opp på stor skjerm. Ja til og med en del av de minste satt da stille og fulgte med. Og personalet prøvde seg fram, og fant ut at det var ikke nødvendig med mange bilder. Bare det var en 3-4 bilder fra eventyret greidde det seg. Det halvmørke rommet ga en slags kino-effekt, og den voksne fikk ro til å lese lange tekststykker av gangen.

Det tok ikke lang tid før store deler av de berømte tegningene til Asbjørnsen og Moe var skannet inn og klare til bruk. Denne suksessen førte til at prosjektoren ble montert fast i taket på «eventyr-rommet», og pc, lerret og høyttalere var alltid på plass. Trine skjønte at det var en god investering å ha en egen høytlesings-pc, akkurat som hver avdeling hadde sin film- og bilde-pc.

Da var ikke veien lang til neste skritt. De brukte tre forskjellige ringesignaler. Skulle det leses en enkel bok, var det en bjelle, med tilhørende hatt på hodet. Så vandret den voksne som skulle lese gjennom hele huset, og de som ville høre kom løpende. Den mellom-vanskelige fortellingen med mere tekst hadde en annen bjelle, og en annen hatt. Og fortsettelsesboka hadde den tredje bjellen og hatten. Ungene lærte seg snart hvilken bjelle de skulle løpe etter, og det var stadig noen som prøvde seg på det vanskeligere nivået, med vekslende hell. Men opplegget førte til at lille Martin på 2 år snart ble en fast tilhører til fortsettelsesbøker. De voksne visste ikke riktig hva de skulle gjøre, men siden han satt så stille, lot de han sitte der, pjokken.

Og foreldrene kunne nå enkelt se av fotoene og listene hva deres barn hørte på, hvilke eventyr som var blitt lest, og hvilket nivå barnet var på.

Det var enkelte barn som aldri valgte lesestund. De ville leke med lego og biler, og var overhodet ikke interessert i bøker. Men noen av disse valgte håndverksgruppe, særlig var én ivrig til å lage finurlige figurer i alle slags materialer. Personalet diskuterte disse barna ivrig, og etter noen måneder fikk en jobben med å vekke interessen for bøker hos dem. Siden det var noen gutter, fikk en av mennene jobben.

Han gikk med inn i bil-leken til guttene, og plutselig skjedde det en «ulykke» med en bil, og han måtte finne sjukeboka for å finne ut hva han skulle gjøre med en lekemann som hadde fått hjertestans. Det var første glimtet av hvordan en bok fikk plass i bil-leken til gutta, etter et par måneder hadde han opparbeidet en egen lesegruppe for disse ungene, med en merkelig fusjon av bil-lek og lesing.

Trine minnes oppstarten av barnehagen. Personalet var så ivrig etter å prøve ut nye tanker og ideer. Men så snart alle hadde satt seg til bords, så kom det:

«Henda i fanget – sÃ¥ synger vi» Og like sikkert som amen i kirka kommer det:

«Kua mi jeg takker deg,
deilig melk du gir til meg
hver en dag jeg til mitt brød
drikker melken din så søt»
(forresten oversatt fra engelsk, fra 1700-tallet)

eller

«Store små sitter nå,
for nå er det mat og få,
og vi er så sultne så».
Eller
«Gutter og jenter
sitter og venter,
magen er sulten
og halsen er tørst.
Kom skal vi spise,
men først skal vi vise
at vi kan synge for maten vår først.»

For ikke snakke om disse slagerne:

«Når skippern skal ha seg mat,
tutut
så tar han en boks spinat
tutut
og går inn i stua
og danser med frua
når skippern skal ha seg mat.»
«Pulverheksa Abelone
spiser uten takt og tone
ping pong sjing sjong
Velbekomme ompapa»
Trine hadde de første gangene holdt på å avbryte sangen, men så skjønte hun at skulle det bli en endring, måtte den forberedes skikkelig.

Disse sangene levde sitt eget institusjonsliv. Hun tvilte p̴ at de ble sunget noen andre steder. Men i barnehagen levde de Рi institusjon etter institusjon.

Trine hadde en slags visjon for barnehagen: Der skal ungene oppleve ting som setter preg pÃ¥ dem i mange Ã¥r etterpÃ¥. Men hun hadde til gode Ã¥ møte en far eller mor som stemte i med barndommens bordsang for sin lille skatt pÃ¥ 1 eller 2 Ã¥r. Og det kan umulig være fordi vedkommende hadde glemt sangen. Nei – det var fordi sangen ikke hadde noen mening eller følelsesmessig dybde.  De sang pÃ¥ en meningsløs formular, sÃ¥ platt og innholdsløs at den ble puttet i søppelkassa sÃ¥ snart barndommen var forbi.

Nå måtte Trine innrømme at tradisjonen med bordvers fra gammelt av hadde et sterkt kristent tilsnitt som ga atskillig større mening. I gamle dager, dvs. før barnehagenes tid på 1970-tallet, da sang skoleungene før matpakka ble tatt opp:

«I Jesu navn går vi til bords
og spiser, drikker på ditt ord.
Deg, Gud, til ære, oss til gavn,
Så får vi mat i Jesu navn.»

Og var man riktig kristelig, så sang man også etter maten:

«For mat og drikke her du gav,
for din velsignelse derav,
for daglig brød fra faderhånd
lær oss å takke ved din Ånd.»

Selvfølgelig var det tråder bakover til Jesu nattverd i dette her. Tekst og melodi var også gamle, 1.vers var fra 1568 og melodien fra 1551. Så det var lange linjer bakover her. Den religiøse fornemmelsen hadde sørget for et langt liv. Mer vanlig var nok denne nokså beskjedne religiøse sangen:

«Å du som metter liten fugl
velsign vår mat o Gud
Amen!»

Trine mintes en episode hun hadde hørt om i en menighetsbarnehage. Der hadde de brukt den siste beskjedne religiøse bordsangen. Da fant noen foreldre ut at det fikk være mÃ¥te pÃ¥ med religiøs pÃ¥virkning! De lagde underskrifts-kampanje mot bordsangen – i en menighets-barnehage! Ikke visste Trine hvor mange underskrifter de fikk, bare tanken fikk latteren til Ã¥ boble i henne.

Men at barn kunne bli kje av en og samme bordsang viste denne varianten som en skoleklasse hadde:

«Å du som metter liten fugl
jeg skyter deg til jul.»

Dette var et talende uttrykk for at nok er nok – av en og samme sang. Trine forsto dem.

Menighetsbarnehagen hadde brukt flere sanger. Det var typisk for et kristent miljø å ha med et sterkt innslag av internasjonal solidaritet som i denne sangen:

«Herre! Vår jord
bærer mat nok for alle
Takk for den delen du vil vi skal ha
Hjelp oss å dekke et langbord i verden
som alle kan reise seg mette ifra.»
Trine kom til å tenke på et gammelt ordtak: «Rotlaus veks mannen på lange røter»  Dagens av-kristnede bordsanger hadde sine røtter de også. Og funksjonen om en rolig start på måltidet ble ivaretatt.  Men det måtte da gå an å synge andre sanger.

Enhver er seg selv nærmest skjønte plutselig Trine. For hva hadde ikke hennes ivrige jente på 1,5 år prøvd å si henne hjemme ved frokostbordet? Det var blitt april-varmt i været, og de sang før maten Bjørnsons vakre vårvise:

«Å solen ser ned på treet sitt
triumlire
Står du der du skinnende gullet mitt
triulitt, triumlatt,
fuglen våknet og skvatt:
Hva er på ferde.
hva er på ferde.»
Men 1 ½ Ã¥ringen var slett ikke fornøyd. «Ynge masso» kommanderte hun om og om igjen. Og til slutt gikk endelig prÃ¥sen opp for de trege foreldre: De hadde jo i mars sunget ‘Mars-sol’ av Hans E. Kinck, men jenta var ikke ferdig med den enda. Lykkelig skinte hun da de tonte i Eivind Grovens melodi:

«Mars-sol, mars-sol,
du gir sevje i en silje
du gir blod i sjel og vilje,
og nye øyne spirer, gror,
blåe hete og forfløine
på den tinte rike jord.»

Det ble ikke mer Bjørnson den våren. Hun stemte i med «masso» hele våren, sommeren og høsten, helt til de fikk avløsning i november av Jeppe Åkjærs «Mor kan neppe se sitt spinn.»

Det var jo ikke vanskeligere enn simpelthen å velge som bordsang noen kjente og kjære sanger, og så kjøre opp noen nye spor. For barna var konservative, de ville gjerne holde fram med det de kjente fra før.

Og et minne dukket opp hos Trine fra hennes tidlige praksis-tid. Hun var inderlig kje av Pulverheksa, og siden hun hadde ansvaret for matbordet på kjøkkenet, kunne hun der bestemme sang uavhengig av hva de sang i stua. Eneveldig bestemte hun seg for litt motvekt til lettvekterne, og stemte i med Heinrik Schütz melodi fra 1600-tallet:

«Alle vender augo sine til deg
og du gjev dei alle deira føde
i rette tid.
Du ̴pnar di milde hand РGud,
og mettar alt levande,
alt levande med hugnad.»

Det stirret 8 par forbausede øyne mot henne. Noe slikt hadde de aldri hørt før.  Og på nynorsk attpå til.  Sangen ble ikke noen tradisjon der, de andre voksne torde ikke våge seg på den. Men for ungene var den ikke vanskelig, bare uvant.

Nå gledet hun seg til neste personalmøte, da skulle bordsangen på sakskartet.

            Det var onsdag morgen. Lukten av nybakte brød spredte seg over hele huset.  Var det noe de voksne og ungene likte, sÃ¥ var det Ã¥ herske over kjøkkenet og trylle fram det ene bakverket etter det andre.  Mat var i det hele tatt noe av det sentrale i denne barnehagen, enda sÃ¥ mye annet de drev med. Men styrer Trine hadde for lengst skjønt at hver avdeling mÃ¥tte ha sin egen store fryser for alt de laget til fødselsdager og de store festene. For ikke Ã¥ snakke om det de spanderte pÃ¥ foreldrene til ‘sein-mat’ – som de kalte det nÃ¥r foreldrene fikk middags-erstatning kl 16. Og sÃ¥ var det innhøsting av frukt og bær, samtidig som de mÃ¥tte ha plass bÃ¥de til rÃ¥melk og litt fra slaktinga pÃ¥ besøks-gÃ¥rden de var hos titt og ofte.

            Trine mintes en unggutt som hadde gÃ¥tt hos henne tidligere.  Han var ikke spesielt bakeglad, men i sin oppvekst i barnehagen hadde han hver onsdag blanda mjøl og mjølk med diverse krydder, og til formiddagsmaten fikk ungene deilige ferske rundstykker – lukte-opplevelsen satt enda i sansene.  Han var blitt tatt med pÃ¥ hele matsyklusen. De hadde plukket aks pÃ¥ en hveteÃ¥ker hos naboen, (i dag plukket de spelt-aks), og ved hjelp av gammeldags sliu fikk de løs kornene fra akset. SÃ¥ hadde de malt det mellom noen store steiner, og vært pÃ¥ besøk i den gamle mølla der kvernsteinene fortsatt lÃ¥ klare til ny dyst om historielaget fikk penger nok til Ã¥ restaurere vassrenna. Og de besøkte en moderne mølle som var mest som en fabrikk, det var ikke mye vann der. Men de eldste fikk med seg at det som drev steinene rundt her hadde noe med fossen Ã¥ gjøre, bare det at fossen nÃ¥ lÃ¥ langt unna, og energien kom til mølla i strømledninger.

Tilbake i barnehagen ble det prøvestekt pannekakelapper av mjølet, mens avfallet etter «trøskinga» omhyggelig ble fraktet ut til barnehagens kompostplass, der det var et yrende insekts- og mark-liv. Og når mor eller far kom for å hente, ble et par lapper omhyggelig pakket ned i sekken til høytidelig smaksprøver for dem hjemme, servert av den unge mannen som visste så mye mer om hvordan mat blir til.

            Denne unge mannen fikk lyst til å jobbe i barnehage da han ble stor, og fikk ansettelse. Og i pakt med sin egen bakgrunn forslo han at de kunne ha en bakedag i uka på avdelingen for de minste. «Jo, de skulle tenke over forslaget». Neste dag hadde de tenkt nok: «Nei, det ble så vanskelig, for da måtte de jo lage deig, og det ble problematisk.» Gutten holdt på å dåne over reaksjonen. Og han fortalte Trine historien.   Hun sukket og forklarte han at det var ikke så greit for folk som ikke selv hadde bakt som små.  Men de ville nok bake en dag.

Matbjella ringer, og ungene samler seg rundt matbordet. De voksne sitter for seg selv. De oppdaget at ungene ble flinkere til å greie seg selv når de ikke var der. Til og med 2-åringen ble flinkere, bare en av de store tok ansvar for han.  Dessuten ble det roligere ved bordet når ungene selv avgjorde når de gikk fra bordet. Det rare var at måltidene varte lengre nå når de satt alene. For praten gikk, og måltidet ble like mye en skravlestund som en spisestund.

Selvfølgelig var så mye som mulig av maten økologisk. Det var jo helt naturlig, barna visste jo så mye om hvordan maten var laget, og ville satt store øyne dersom de opplevde at noen sprøytet det de skulle spise med noe giftig.

Derimot var det et problem for Trine hvordan hun skulle beskytte ungene mot radioaktiv forurensing. Helt til hun leste om dr. Nesterenko og hans arbeid blant barna i det hardt rammede Hvite-Russland.  Siden han fikk så gode resultater med sin eple-pektin-oppfinnelse, kunne det hvert fall ikke skade å gi ungene her en dosis pektin tenkte hun. Som tenkt, så gjort. Når bønder klarer å redusere radioaktivt cesium hos sauer med beryllium, hvorfor da ikke fore ned ungene litt?  For forurensingen etter Tjernobyl må vi jo leve med lenge enda.

Men dette utløste en sterk diskusjon i personal-gruppa.  Den ene mannlige førskolelæreren Are tok til orde for Ã¥ gÃ¥ over til helmjølk igjen, og henviste til diverse rapporter om at barn trenger fett. Og Are tok til Ã¥ synge ‘Bake kake søte, dyppe den i fløte’ med ekstra trykk pÃ¥ det siste ordet. Da vÃ¥knet den andre mannen pÃ¥ huset og begynte Ã¥ komme med artikler om Omega 3 fettsyrer. Økte kanskje ikke amerikanske barn læringsevnen nÃ¥r de regelmessig fikk ekstra Omega 3? Og hva med studier av fanger i amerikanske fengsler som viste tydelig nedgang i antisosialatferd fordi de fikk vitamin- og mineral-rikt kosttillegg. Det er kanskje noe Ã¥ tenke pÃ¥ nÃ¥r mange barnehager i dag hadde en norm pÃ¥ 14 1-2 Ã¥ringer pÃ¥ den avdelingen som før hadde 9 smÃ¥? (Trine var glad hun hadde søskengrupper som basis, sÃ¥ hun slapp den debatten.)  Are svarte med IQ-tabletter, nÃ¥ som barns læringsevne var i fokus? Eller transfettsyrer kontra smør-fettsyrer? Det er pÃ¥vist entydige sammenhenger mellom inntak av transfettsyrer og hjerte- og karsykdommer. Hvor viktig vil da ikke kosthold i tidlig alder være?

Trine måtte skjære igjennom.  De ble enig om å legge saken fram på et ekstra foreldremøte. Så kunne foreldrene selv bestemme hva som var barnehagens ansvar, og hva som var foreldrenes.  Det var i hvert fall en ting de var enige om. Det var å minske sukkerforbruket. Selv om Statens ernæringsråd ennå ikke var blitt enige med seg selv om den saken, så hadde barnehagen tatt sukkerskjea i egen hånd. Ikke bare var mye av maten vesentlig sukker-redusert. Og de hadde erstattet det sukkeret de fortsatt brukte med fruktsukker. Barnehagen hadde også startet sitt eget safteri, der ungene fikk være med på å lage saft med fruktsukker som foreldrene kjøpte. Slik fikk de redusert både barnehagens sukkerforbruk og barnas hjemmeforbruk.  Og ungene fikk et eget eie-forhold til sjøl-laget saft.

Hun var en gang på kurs i Drammen. Da kommer en dame bort til henne og sier: «du husker vel ikke meg?» Nei, Trine kunne ikke minnes henne. «Du skjønner, jeg var mor i den barnehagen der du var i praksis. Og jeg må fortelle deg litt om datter min. Hun hadde så store opplevelser de tre månedene du var der. Det er faktisk din skyld at hun elsker brennesle-te og går på musikkhøyskolen.»

Det var en gang i de barnehagefattige 70-åra. Hun hadde praksis-tida si i en barnehage på Lambertseter i Oslo mens hun var elev på Barneverns-akademiet.

Der var det en asfalt-ørken av en lekeplass, men i ungenes fantasi var det en blomstrende plass ideell for sykling og løping. Denne eleven synes hun måtte finne på noe. Og på sin vei til barnehagen passerte hun i april noen spede spirer med brennesle. «Disse må kunne brukes til brennesle-te» tenkte hun. Som tenkt, så gjort.

Vel framme i barnehagen samlet hun ungene rundt seg, forklarte hva hun hadde funnet i veikanten og tok dem med på vasking og trekking. Hun kunne ta de unge skuddene uten hansker, bare hun tok dem med et fast grep med tommel- og pekefinger brente hun seg ikke. Og hun hadde ikke glemt trikset med sitronen.

Det ble dekket opp med kopper som var hvite innvendig – heldigvis er de fleste barnehage-kopper slike – og den mørke-grønne teen ble servert. Gjett om forbauselsen var stor da de fikk sin halve sitronskive oppi. Virkningen er like magisk hver vår. Og med litt sukker eller honning oppi smakte det fortreffelig.

Men da hun tok den avkokte brennesla i munnen og spiste den, var det mange unger som trodde hun ikke var vel bevart. Og så tok hun attpåtil salt på den. Noen av de modigste tok forsiktig en liten bit og smakte, og det var et par gutter som fikk kjenne god-smaken av kokt brennesle. De forlangte mer, og det var tydelig at deres anseelse i flokken steg med hver bit de tok.

Dette gjentok seg et par-tre ganger, til brennesla var blitt så stor at den ikke lenger ga mørke-grønn te-farge. Men da var det andre vekster som kunne brukes – f.eks. løvetannblader. Hvis de blekes, er de jo kvitt bittersmaken sin som unge blad, og kan brukes i salater mm. Sisselrot er også en spennende plante som har en sterk lakrissmak. Og unge frøkjerner av spansk kjørvel smaker nydelig, men vær obs: planten er en innvandrer som bør holdes under kontroll.

Trine satte på sakskartet for neste personalmøte litt kunnskap om spiselige ville planter – de skulle sannelig servere brennesle-te med sitron til!

            Heldigvis fikk personalet vært med på byggeprosessen. Kommunens byggeleder likte det dårlig da en samlet personalgruppe ville ha dobbeltdo ved siden av hverandre på badet. Men de stod stedig på sitt, og påstod at ungene ville trives utmerket med det. Hadde kanskje ikke den gammeldagse utedoen dobbeltseter? Ungene syns det var innbydende, de gikk sjelden på do alene når de besøkte gården med slikt utstyr.  Så det ble dobbeltseter både på badet og i gangen, for det tok jo lite ekstra plass. Og ville noen gå alene, var det jo full adgang til det. Slik ble do-kapasiteten doblet.

            Når man i tillegg stort sett lot ungene bestemme selv når de skulle på do, fantes det ikke do-kø i barnehagen.  De vasket hendene alle sammen før maten. Men dekke-gjengen gjorde det før de dekket på, og resten etter hvert som de var ferdig med å rydde, så det ble lite kø ut av dette.

            Ved matbordet kunne det nok bli litt venting på de siste. Men dette ga bare bedre prate-tid, og det fikk de tydeligvis aldri nok av.

            Påkledning for å gå ut er arbeids-intensivt dersom 16 barn skal ut på en gang. Men her skulle aldri alle ut samtidig. Rydde-gjengen tok seg av bordet og oppvasken (de var mye flinkere enn de voksne til å skylle tallerkenene før de satte dem i oppvaskmaskina). Og noen var opptatt av å hjelpe de minste med stellet. Derfor var det bare 4-5 i garderoben av gangen, og to voksne kunne prate og tøyse mens de hjalp ungene til å bli sjølhjulpne.  Gode hyller der ungen selv hadde oversikt over ulltøy, votter, luer og skjerf hjalp også til.  Trine tenkte med et sukk på standard-reolene som leverandøren ville ha henne til å kjøpe, der hyllene var så høyt oppe at ungene umulig kunne nå dem, eller i beste fall rev alt ut i forsøk på å ta ned ullgenseren. 

            Det var heller ingen kø av ferdige barn som ventet ved døra på en voksen. For personalet kjente barna, og visste at det var ingen fare i å slippe Per-Oskar ut alene. Det var enkelte barn som trengte følge, og det fikk de.  Dessuten var det ofte noen voksne ute i gang med ett eller annet prosjekt, og disse fikk fort følge av noen barn. 

            De voksne hadde i starten diskutert om man trengte noen sykkelfrie dager, for å unngå kiving om de mest populære syklene?  Men ettersom prosjektene kom i gang, var ikke syklene så ettertraktet lenger. Så det de hadde trodd ville bli et problem, forsvant. 

            Det var en ting som lagde kø i barnehagen. Det var foran en forestilling der de ungene som ikke deltok skulle få billetter og sette seg på plass.  Da gjaldt det å utvise kø-kultur, ikke trenge seg fram eller dytte.  Selvfølgelig gikk det bra for alle ønsket å se på, den som lagde ugreie i køen måtte stille seg bakerst og fikk en dårligere plass.  Så de hadde lært seg å stå i kø, men det var sjelden det trengtes.