Personalgruppa var enig om at det var alt for mye som var forbudt i barnehagene. “Du skal sitte pent pÃ¥ benken, det er ikke lov Ã¥ sitte pÃ¥ knærne til bords” var typiske forbud. Men her hadde de funnet ut at alle forbudt-forslag først skulle diskuteres pÃ¥ morgensamlingen. Der mÃ¥tte forslags-stilleren gjennom en grundig høring for Ã¥ begrunne forslaget. SÃ¥ var det avstemning. Det varierte litt om forslagene mÃ¥tte ha mer enn 50% flertall eller 2/3. Men som regel ble det enstemmig. Dette ga de voksne god anledning til Ã¥ begrunne et forslag. Slik som at det pga. sikkerheten var pÃ¥budt Ã¥ gÃ¥ i rekke nÃ¥r man gikk pÃ¥ tur langs veien. Men det var ikke bare de voksne som kom med forslag. Ungene tok etter hvert ogsÃ¥ initiativ til forbud og pÃ¥bud, slik som at det ikke var lov Ã¥ skli ned akebakken dersom noen stod i veien.
Hva skulle skje med den som overtrÃ¥dte forbudet? Det bør jo reageres, i barnehagen som i samfunnet. Reaksjonen kan være forbausende lik, selv om den har forskjellig navn. ‘I fengsel’ kaller samfunnet det, ‘timeout’ heter det i den lille verden. Men det har visse fellestrekk. Utestengelse fra fellesskapet gjelder begge. Og inn-skrenket bevegelsesfrihet. Under oppsyn i begge tilfeller. Tidsforskjellen skiller dem. Men tid er et relativt begrep. Vet vi om 5 min. timeout føles like lenge for den voksne som for barnet? Hva om disse 5 minuttene ekstra i garderoben før utetida gjorde at den gjeveste sykkelen ble tatt av noen andre? Eller at bestevennen begynte Ã¥ leke med en annen? I sÃ¥ fall kan man hevde at nettopp det er en del av straffen. Men oppleves det slik?
De tok dette ogsÃ¥ opp i morgenmøtet. Og da opplevde de voksne at ungene bestemte forskjellig reaksjoner ettersom hvem det gjaldt. Det var som om de skjønte intuitivt at Per kunne ha det vanskeligere enn Ola, og at en straff mÃ¥tte ta hensyn til dette. Og barna kunne avgjøre at to stykker skulle sone selv om det bare var en som var overtreder. For – som barna sa – “han trenger en venn mest nÃ¥r han har gjort noe galt”.
Trine minte personalet pÃ¥ noe hun hadde opplevd tidligere med Petter styrer. Han var engstelig nÃ¥r ungene husket høyt. Og dette forklarte han greitt for de fÃ¥ ungene det gjaldt: «Hvis du husker høyere nÃ¥, sÃ¥ gÃ¥r jeg min vei. For jeg har opplevd en som huska ‘rundt’ og skada seg stygt. Jeg sier ikke nei til at du kan huske høyere, men jeg klarer ikke Ã¥ se pÃ¥ det.» Dermed begrunnet han overfor ungen hvorfor han ikke vil gi noe forbud, og ga samtidig en klar advarsel. Han vurderte barnet som vettug nok til Ã¥ kunne ta et slikt ansvar, og Trine hadde ikke hørt noe om at det gikk galt.
Dessuten var det fare for at barnehagen som organisasjon kunne begå en såkalt systemfeil. For Trine visste at de fleste forbud gjaldt gutter. Og derfor spurte personalet seg selv om det kunne hende barnehagene var best tilpasset jenter? Det var jo stort sett damer som organiserte dem.
Derfor mente Trine det var av interesse å se nærmere på de få barnehagene i landet som hadde en overvekt av menn i staben. Hun hadde hørt av noen at disse barnehagene henviste færre unger til pedagogisk-psykologisk tjeneste (ppt). Og at færre unger her betydde færre gutter, da guttene var over-representert hos ppt. Kanskje disse mannebarnehagene hadde andre måter å takle guttene på? I så fall var det en systemfeil ute og gikk, en feil ved systemet, ikke en feil hos ungene.
Personalet var enig om at det var viktig å ta en grundig drøfting av alle forbud og påbud, og ta ungene med på råd. Det siste hadde allerede gitt dem noen aha-opplevelser.