Trine minnes oppstarten av barnehagen. Personalet var så ivrig etter å prøve ut nye tanker og ideer. Men så snart alle hadde satt seg til bords, så kom det:
«Henda i fanget – sÃ¥ synger vi» Og like sikkert som amen i kirka kommer det:
«Kua mi jeg takker deg,
deilig melk du gir til meg
hver en dag jeg til mitt brød
drikker melken din så søt»
(forresten oversatt fra engelsk, fra 1700-tallet)
eller
«Store små sitter nå,
for nå er det mat og få,
og vi er så sultne så».
Eller
«Gutter og jenter
sitter og venter,
magen er sulten
og halsen er tørst.
Kom skal vi spise,
men først skal vi vise
at vi kan synge for maten vår først.»
For ikke snakke om disse slagerne:
«Når skippern skal ha seg mat,
tutut
så tar han en boks spinat
tutut
og går inn i stua
og danser med frua
når skippern skal ha seg mat.»
«Pulverheksa Abelone
spiser uten takt og tone
ping pong sjing sjong
Velbekomme ompapa»
Trine hadde de første gangene holdt på å avbryte sangen, men så skjønte hun at skulle det bli en endring, måtte den forberedes skikkelig.
Disse sangene levde sitt eget institusjonsliv. Hun tvilte p̴ at de ble sunget noen andre steder. Men i barnehagen levde de Рi institusjon etter institusjon.
Trine hadde en slags visjon for barnehagen: Der skal ungene oppleve ting som setter preg pÃ¥ dem i mange Ã¥r etterpÃ¥. Men hun hadde til gode Ã¥ møte en far eller mor som stemte i med barndommens bordsang for sin lille skatt pÃ¥ 1 eller 2 Ã¥r. Og det kan umulig være fordi vedkommende hadde glemt sangen. Nei – det var fordi sangen ikke hadde noen mening eller følelsesmessig dybde. De sang pÃ¥ en meningsløs formular, sÃ¥ platt og innholdsløs at den ble puttet i søppelkassa sÃ¥ snart barndommen var forbi.
Nå måtte Trine innrømme at tradisjonen med bordvers fra gammelt av hadde et sterkt kristent tilsnitt som ga atskillig større mening. I gamle dager, dvs. før barnehagenes tid på 1970-tallet, da sang skoleungene før matpakka ble tatt opp:
«I Jesu navn går vi til bords
og spiser, drikker på ditt ord.
Deg, Gud, til ære, oss til gavn,
Så får vi mat i Jesu navn.»
Og var man riktig kristelig, så sang man også etter maten:
«For mat og drikke her du gav,
for din velsignelse derav,
for daglig brød fra faderhånd
lær oss å takke ved din Ånd.»
Selvfølgelig var det tråder bakover til Jesu nattverd i dette her. Tekst og melodi var også gamle, 1.vers var fra 1568 og melodien fra 1551. Så det var lange linjer bakover her. Den religiøse fornemmelsen hadde sørget for et langt liv. Mer vanlig var nok denne nokså beskjedne religiøse sangen:
«Å du som metter liten fugl
velsign vår mat o Gud
Amen!»
Trine mintes en episode hun hadde hørt om i en menighetsbarnehage. Der hadde de brukt den siste beskjedne religiøse bordsangen. Da fant noen foreldre ut at det fikk være mÃ¥te pÃ¥ med religiøs pÃ¥virkning! De lagde underskrifts-kampanje mot bordsangen – i en menighets-barnehage! Ikke visste Trine hvor mange underskrifter de fikk, bare tanken fikk latteren til Ã¥ boble i henne.
Men at barn kunne bli kje av en og samme bordsang viste denne varianten som en skoleklasse hadde:
«Å du som metter liten fugl
jeg skyter deg til jul.»
Dette var et talende uttrykk for at nok er nok – av en og samme sang. Trine forsto dem.
Menighetsbarnehagen hadde brukt flere sanger. Det var typisk for et kristent miljø å ha med et sterkt innslag av internasjonal solidaritet som i denne sangen:
«Herre! Vår jord
bærer mat nok for alle
Takk for den delen du vil vi skal ha
Hjelp oss å dekke et langbord i verden
som alle kan reise seg mette ifra.»
Trine kom til å tenke på et gammelt ordtak: «Rotlaus veks mannen på lange røter» Dagens av-kristnede bordsanger hadde sine røtter de også. Og funksjonen om en rolig start på måltidet ble ivaretatt. Men det måtte da gå an å synge andre sanger.
Enhver er seg selv nærmest skjønte plutselig Trine. For hva hadde ikke hennes ivrige jente på 1,5 år prøvd å si henne hjemme ved frokostbordet? Det var blitt april-varmt i været, og de sang før maten Bjørnsons vakre vårvise:
«Å solen ser ned på treet sitt
triumlire
Står du der du skinnende gullet mitt
triulitt, triumlatt,
fuglen våknet og skvatt:
Hva er på ferde.
hva er på ferde.»
Men 1 ½ Ã¥ringen var slett ikke fornøyd. «Ynge masso» kommanderte hun om og om igjen. Og til slutt gikk endelig prÃ¥sen opp for de trege foreldre: De hadde jo i mars sunget ‘Mars-sol’ av Hans E. Kinck, men jenta var ikke ferdig med den enda. Lykkelig skinte hun da de tonte i Eivind Grovens melodi:
«Mars-sol, mars-sol,
du gir sevje i en silje
du gir blod i sjel og vilje,
og nye øyne spirer, gror,
blåe hete og forfløine
på den tinte rike jord.»
Det ble ikke mer Bjørnson den våren. Hun stemte i med «masso» hele våren, sommeren og høsten, helt til de fikk avløsning i november av Jeppe Åkjærs «Mor kan neppe se sitt spinn.»
Det var jo ikke vanskeligere enn simpelthen å velge som bordsang noen kjente og kjære sanger, og så kjøre opp noen nye spor. For barna var konservative, de ville gjerne holde fram med det de kjente fra før.
Og et minne dukket opp hos Trine fra hennes tidlige praksis-tid. Hun var inderlig kje av Pulverheksa, og siden hun hadde ansvaret for matbordet på kjøkkenet, kunne hun der bestemme sang uavhengig av hva de sang i stua. Eneveldig bestemte hun seg for litt motvekt til lettvekterne, og stemte i med Heinrik Schütz melodi fra 1600-tallet:
«Alle vender augo sine til deg
og du gjev dei alle deira føde
i rette tid.
Du ̴pnar di milde hand РGud,
og mettar alt levande,
alt levande med hugnad.»
Det stirret 8 par forbausede øyne mot henne. Noe slikt hadde de aldri hørt før. Og på nynorsk attpå til. Sangen ble ikke noen tradisjon der, de andre voksne torde ikke våge seg på den. Men for ungene var den ikke vanskelig, bare uvant.
Nå gledet hun seg til neste personalmøte, da skulle bordsangen på sakskartet.