Akkurat som ’utelekeplassen’ som begrep hadde noen spøkelser hengende ved seg, så hadde de fleste voksne disse spøkelsene med seg når de gikk ut sammen med ungene. De følte seg som voktere i en inngjerdet luftegård. Den fremste oppgaven var å forebygge konflikter. Det var omtrent som om de hadde et securitas-merke på utedressen: Her er politiet! Og det var nok av oppgaver: sørg for at ingen slåss, pass på at alle leker, ingen bør bli våte, noen må passes på så de går på do til rett tid, kryss av på brannlista når noen blir henta, hold et ekstra øye med en gutt (alltid en gutt) – osv. Det var nok av oppgaver, men de hadde noe felles: du kunne ikke være opptatt av bare en ting. En vokters plikt var å ha øyne i nakken og kunne rapportere dersom noe ubehagelig hendte. Du gjorde ikke jobben din hvis du ikke fulgte med på alt som skjedde. Derfor vandret vokterne hvileløst rundt og passet på, med fagmessig vaktsomt blikk for alt som hendte. Og var det noe vokterne var trent i, så var det å registrere alt som skjedde. Blikket var skjerpet så det oppfanget alle de uregelmessigheter barn kan oppleve, særlig de negative ting. Var en unge dårlig, så vokterne det lenge før far, og av og til før mor. Hadde det skjedd noe grugg mellom foreldrene om morgenen, kunne vokterne avlese det på ansiktet før barnet har rukket å kle av seg ytterklærne når det kom. Hadde to venner kommet på kant med hverandre hjemme hos den ene kvelden før, så visste vokterne det tidlig neste morgen. Alle problemer vedrørende livet til små barn ble registrert.
Det gikk sÃ¥ inn i blodet til vokterne at de skulle registrere alt som skjedde at de følte jobben ikke ble gjort dersom de fikk en oppgave som avskar muligheten for Ã¥ registrere. Slike oppgaver følte de ikke hørte med, og virket ødeleggende pÃ¥ arbeidsmiljøet. Det kunne være praktiske oppgaver som Ã¥ snekre noe til barnehagen, eller Ã¥ lage i stand matbordet. NÃ¥r slik praktisk-konkrete jobber skulle gjøres, forlangte ofte vokterne at andre mÃ¥tte ta over jobben deres sÃ¥ de fikk fri imens den andre jobben ble gjort. Og fri betydde at de ikke skulle ha noen barn med seg, for ellers ble de ikke fri for ‘passe-pÃ¥’ jobben.
Trine hadde diskutert dette mye i personalgruppa før oppstart. Og hun fikk uventa hjelp av en av assistentene, som kjente VOKTEREN SOM GJORDE OPPRØR. Ja, det føltes som et opprør, enda hun faktisk bare tok i bruk tradisjonen etter sin egen oppvekst. Trine ble så oppglødd at hun tok toget helt til Kristiansand for å snakke med denne assistenten, som hadde snudd opp ned på egen arbeidsplass.
Hun var assistent i barnehagen. Som barn hadde hun deltatt i bÃ¥tstell om vÃ¥ren og hele sommeren lÃ¥ hun uti skjærgÃ¥rden og fisket, eller var i land pÃ¥ de mange holmer utenfor byen. Særlig var Bragdeøya et paradis for barn. Her hadde til og med Henrik Wergeland lekt som barn og suget inn naturbilder som fortsatt fryder oss gjennom diktningen hans. Trine laget et helt intervju som hun senere brukte i â€Møteplassenâ€, meldingsbladet til foreldrene.
– Hvorfor startet du med dette?
– Drivkrafta til Ã¥ starte var ønsket om Ã¥ være sammen med ungene pÃ¥ en annen mÃ¥te enn i en vanlig barnehage. Jeg har jobba 20 Ã¥r i vanlig barnhage. Og f.eks.: Hva skal jeg gjøre nÃ¥r ungene er ute? Kan jo ikke bare stÃ¥ Ã¥ se pÃ¥ dem? Tilslutt begynte jeg med en hageflekk – og en del unger kom og ble med – da fungerte samværet med ungene mye bedre.
– Ville du ikke først og fremst være ute med ungene?
– Jeg har blitt sÃ¥ irritert over alle de fine planene og oppleggene vi lager over hodet pÃ¥ ungene – og som forstyrrer ungenes lek. Jeg skulle ønske de kunne fÃ¥ leke uforstyrret hele dagen. Og her ute fÃ¥r de ha det slik jeg ønsker det.
– Du vokste jo opp ved sjøen like innafor øya – har din egen oppvekst preget dette opplegget?
РJa Рdet tror jeg. Vi rodde jo rundt, fiska, gikk p̴ oppdagelsesferd Рog hadde mange opplevelser.
РHar dere b̴t?
– Ja – den er tatt opp for vinteren nÃ¥. Vi brukte den ikke tidlig i høst, for da kjente vi ikke ungene enda. Men vi var pÃ¥ tur i desember. Det er jo en mild vinter.
– Hender det at noen plumper i vannet?
– (Hun ser forbauset pÃ¥ meg) Alle havner i vannet noen ganger – til de lærer hvordan de skal unngÃ¥ det.
– Hva gjør dere da? (For et dumt spørsmÃ¥l)
– Vi skifter pÃ¥ dem – det gÃ¥r sÃ¥ greitt sÃ¥. Men ingen fÃ¥r leike nær sjøen uten svømmevest. Det tok lang tid i høst før 3-Ã¥ringene fikk lært hvor grensene gÃ¥r. Men nÃ¥ gÃ¥r det bra.
– Hva er det dere gjør om dagen?
– Vi henter ved, sager den opp, tenner bÃ¥l, bruker kniv, og gÃ¥r mye turer i grupper. Det kan være dager vi voksne ikke ser hverandre. F.eks. ligger det et rÃ¥dyrkadaver inne i skogen som vi følger med. Og det er mange slags spor Ã¥ finne.
Men vi er sammen med ungene hele tida – og det gjør dagen rolig og god. Det Ã¥ gjøre noe sammen, noe som bÃ¥de vi voksne og barna liker Ã¥ gjøre, det er det beste. Ved uheldige gruppe-sammensetninger griper vi voksne inn og styrer.
Allikevel: mÃ¥let mÃ¥ jo være at vi voksne skal bli overflødig. Erobre-følelsen – frihetsfølelse er viktig Ã¥ gi til ungene.
Og hun rusler i vei, og stortrives i denne barnehage-dagen uten andre avbrytelser enn de daglig barne-sentrerte hendelser.
Barnehagen har planer – dette halvÃ¥ret er emnet: BÃ¥ten og søppel. De skal pusse opp bÃ¥ten, og de skal lage kompost av rester av frukt og matrester.
Takket være denne assistenten, og hennes medarbeidere – inkludert førskolelærer og styrer – endret denne barnehagen synsvinkel pÃ¥ hva som var det viktigste ved arbeidet. Vokterne ble gjetere og medarbeidere til ungene. Fokus ble lagt pÃ¥ ‘Ã¥ gjøre noe sammen’, hverdagen ble radikalt forandret bÃ¥de for de voksne og for ungene. «Det Ã¥ gjøre noe sammen, det er det beste.»
Slik sett ble fokus endret fra å se etter ungene til å gjøre noe meningsfullt sammen med dem.
Ikke så at man sluttet å passe på barna. Men forskjellen var fra å bli vokter til å bli gjeter. En gjeter fører dyrene sine dit hvor beitet er best, der hvor dyrene er trygge for farer. En vokter bare passer på at antallet stemmer uten noe langsiktig mål for dyrenes ve og vel.
«Det å gjøre noe sammen, noe som både vi voksne og barna liker å gjøre, det er det beste» sier hun. Og for begge parter var det å gjøre noe meningsfullt identisk med å gjøre noe sammen som begge parter likte. Og her lå nøkkelen til hvorfor hun følte hun så etter ungene på en bedre måte nå enn før. For ungene fulgte etter henne, det var ikke lenger hun som planløst fulgte etter ungene. Hun var gjeteren som ledet flokken, ofte i samarbeid med ungene. Men hovedsaken var aktiviteten, målet for samværet. Ikke så å forstå at aktiviteten overstyrte alt. Men der hvor vokterne var uten ide om hva som skulle skje den neste timen, så hadde gjeterne et mål for både seg og ungene. Om man nådde målet var usikkert, i hvert fall om man nådde det den dagen. Men målet forsvant ikke av den grunn. Det tok bare litt lenger tid. Eller man endret målet, og fant et annet. Mens vokterne passet barn, så ledet gjeterne barna mot noe.
Trine mintes sin praksistid hos Maren Mehren. Hun var av gjeter-slaget helt gjennomført. F.eks. hadde hun forskjellige formingsopplegg. Et av dem gikk ut på å lage en påske-høne før påske. Det var en omstendelig prosess, med pappmasjé, maling og lakking – minst tre dagers arbeid.
Men Maren var av den formening at barnet selv skulle ønske å lage høna. Derfor presset hun ikke på at nå skulle alle lage. Hun startet med de som straks hadde lyst, og var det etter et par uker noen barn som fortsatt heller ville leke bil-lek enn lage høne, så tok Maren seg tid til å snakke litt ekstra med disse. Stort sett ble enden på visa at de fleste lagde høne, for Maren jobbet lenge med motivasjonen.
Men – tenkte Trine – hvordan gikk det da med de andre barna som ble overlatt til seg selv mens formingen pÃ¥gikk? Jo, Maren hadde etter evne ansvarliggjort dem i inn-kjøringsperioden. De hadde lært Ã¥ ta hensyn til hverandre, og unngÃ¥ unødig konflikter ut i fra det overordnede mÃ¥let at da kunne alle fÃ¥ hjelp av den voksne nÃ¥r de trengte det. Det ble en toveis-avtale:  Hjelper du meg, sÃ¥ hjelper jeg deg.
Selvfølgelig fikk ungene hjelp hvis de kom i nød. Men grunnlaget var tillit. Og Maren kunne arbeide i fred med de ungene som ville lage høne, barnegruppa trengte ikke lenger noen vokter.
â€Men ingen fÃ¥r leike nær sjøen uten svømmevest.â€
Her er barnehagen på vei hjem – i båt med ventende foreldre på kaia.