Trine kom oppglødd til barnehagen etter en tur til biblioteket. Der hadde det vært en utstilling av et uvanlig slag. En saccosekk du kunne legge deg ned i, og la du hodet på puta, hørte du voggesanger fra 20 land, med norsk oversettelse etter hver sang. En slik ville Trine ha i barnehagen også. Og hun satte en av de fingerkyndige assistentene på jobben, og ganske riktig: etter en uke var saccosekken med innebygd mp3-spiller på plass i barnehagens hvilehjørne.
Siden musikk – sang var et prioritert emne alt i intervjurunden ved ansettelsen hørte en mange slags sanger rundt om i huset. Og personal-koret overrasket foreldrene rett som det var med nye firstemmige sanger. Og det varte ikke lenge før de mest musikalske ungene stilte seg opp sammen med personalet og sang med.
Byens sangkor fikk nyss om denne syngende barnehagen og de møtte opp og ga noen intim-konserter til seinvaktene og ungene som takk for satsingen.
Men mest imponerende var alle sangene som ungene lærte seg. Det var ikke småtterier. Til eventyrfesten var det over 30 forskjellige sanger, ofte med mange vers på hver. Og da de hadde et ikke lite innslag med innvandrere fulgte de opp med sanger på disse språkene også. 8-9 forskjellige språk kunne være representert på en slik fest. Og ungene sang.
Trine prøvde en gang å telle hvor mange sanger ungene hadde lært seg på et år. Men hun kom ut av tellingen da hun rundet 100. Sang-arkivet var på nærmere 300, og noen unger kunne de fleste av disse, pluss en del som ikke var kommet inn i arkivet.
Her var folketradisjons-stoff med Elling Holst sine 3 samlinger av Norsk billedbok for barn som basis. Bånsuller var rikt representert, med både stoff fra Møre, Trøndelag, Hedmark og Telemark. Ja med den kompetansen personalet hadde, klarte de å finne stoff fra hver krok av landet der ungene hadde sine slektninger. Slik fikk disse sangene personlig betydning for barnet, dette var sangen til mormor fra Bergen.
For øvrig var diverse sangbøker flittig i bruk. Ikke bare til synging, men sangene ble vel så ofte dramatisert, noen ganger til en fest og noen ganger til en spontan-framføring når mor eller far skulle hente om ettermiddagen.
For øvrig ble det brukt sangtradisjoner av mange slag: Mads Berg-tradisjon, julesanger, Henrik Wergeland-sanger, salmer, nyere norske barnesanger samt barnesanger fra England og Island fordi noen i personalgruppa kjente til disse. En i personalgruppa hadde lagt sin elsk på gamle skillingsviser, og det varte ikke lenge før visa om Tullingen ble en del av repertoaret.
Som nevnt ble det alltid innøvd nye sanger til festene. Disse var som en rød tråd som bandt det hele sammen, og det var gjerne innslag med allsang. De voksne kunne ikke så mange vers som ungene, men barnehagens datadame sørget for at teksten ble projisert på en skjerm over scenen, og dermed sang de voksne om kapp med barna.
Men musikk er mer enn sang. Som nevnt ble det danset ivrig, og da som oftest til musikk på CD. Men det hendte de sang til mens de danset, i folkevisetradisjon. Eller de hadde besøk av ’levende musikk’. Noe av det mest spennende var når han med langeleiken kom, og etter å ha opplevd dansedokkene var det sokkedans i kveldsmørket til langeleik-musikk.
Ellers hadde barnehagen en stor satsing pÃ¥ klassisk musikk i vid betydning, fra â€Lux illuxit†via tidlig-barokk og Bach og Haydn og Händel til Mozart, Beethoven og Smetana m.fl. Særlig var de russiske og østlige komponister populære, med Tsjaikovski sin ballettmusikk og Katsjaturian sin sverddans.
Norske komponister var selvsagt med – fra Grieg til Groven og Sæverud. Selv om det i blant kunne være smÃ¥ utdrag av alle disse tonekunstnere sÃ¥ var de virkningsfulle nok. I Groven-perioden gikk ungene og trallet pÃ¥ utdrag fra ’Brudgommen’ â€Her er ingen heme†sÃ¥ Trine kom pÃ¥ latteren. For det var sÃ¥ absolutt noen heme mens ungene nytelsesfullt sang det melodiøse temaet om igjen og om igjen.
Musikken supplerte på sin vis sangen på festene. De prøvde å få til mest mulig levende musikk, og fikk et fint samarbeid med musikkskolen og det lokale musikk-korpset og et swing-band i distriktet. Og etter hvert som barnehagen fikk rykte på seg for å satse på klassisk musikk dukket det stadig opp medlemmer av byens symfoniorkester som lurte på om ungene vil høre på deres instrument. Og det ville de jo gjerne. Særlig stas var det hvis orkesteret øvde på noe ungene kunne kjenne igjen, det endte gjerne med dans og feststemning.
Trine fikk også til slutt til et samarbeid med musikklinja på den videregående skolen like ved, selv om lærerne der var litt skeptiske til å starte samarbeid med en barnehage. De trodde ikke barna var i stand til å lytte til slik musikk, men da de opplevde litt av alt det ungene hadde lært, måtte de grundig revidere sin oppfatning av små barn.
En gang hadde et par i personalgruppa vært på helgekurs i ’Riverdance’, irsk dans. Mandagen etterpå begynte dansefeberen i barnehagen. Det ble irsk dans i tre uker før feberen fortok seg. På det meste møtte foreldrene en lang slange av dansende barn og voksne, og de fikk ikke hentet noen barn før de selv hadde deltatt i dansen. Irske-feberen var ikke helt borte, men blusset til stadighet opp igjen, på de mest uvante steder. Som når personalgruppa var på Østlandske lærerstevne, og de plutselig i en pause i et fellesforedrag satte i gang CDspillern – og dansen var i gang.