Det er høst, barnehagen har vært pÃ¥ tur og samlet gule, røde, orange og svartgrÃ¥e høstblader. Det er bra – barneøyet er Ã¥pent for VÃ¥rherres vidunderlige høstpensler. Og kanskje har de klart Ã¥ presse noen blader inni gamle telefonkataloger og etterpÃ¥ dekket dem med blankt lim sÃ¥ de holder fargene lenger enn til neste uke. Men personalet passet seg for Ã¥ gjøre det som alle barn i norske barnehager har opplevd: De skal selv male med høstfarger. Et A4-ark blir servert, og pedagogisk blir rød og gul maling servert med hver sin pensel. Og ungene maler i vei, og de fleste registrerer at blandingen blir orange. Men høst?
Til slutt blir det overmalte papiret tørket, og dersom førskolelæreren er av den estetiske sorten blir bildet klippet i abstrakte former, limt opp pÃ¥ en farget kartong og hengt prydelig pÃ¥ veggen – ingen skal komme her og si at de voksne ikke setter pris pÃ¥ barnas produkter. Det var det – ferdig med høsten. Derfor stÃ¥r det heller ikke pÃ¥ barne-malingen pÃ¥ veggen noen titler som ungene har gitt bildet sitt. Det hele er blitt til en pent utført ordre fra de voksne, og det var vel ikke vitsen?
Nei, her stÃ¥r høst-opplevelsen i sentrum. Og de vet at da trenger de hjelp av bÃ¥de ord og bilder. Høst-stormene ruller over oss, bladene fyker av trærne, frøene drar pÃ¥ langfart – og det gjelder Ã¥ formidle til ungene at høsten er fullbyrdelsen av den fruktbare sommeren, da eplene blir modne, plommene deilig søte og nøttene klare til lagring. Og i kirka lever enda tradisjonen med høst-takkefesten, der jordens gaver kan bugne foran alterringen.
Selvfølgelig har barnehagen høsttakkefest, noen ganger sammen med kirka. Helst med grøde fra egen grønnsaks-hage der ungene har vært med Ã¥ dyrke. Og med epler fra barnehagens egne epletrær, der ungene lærer forskjell pÃ¥ de spisemodne tidligsortene og de sure vintereplene som kan bli sÃ¥ gode etter jul med riktig lagring. Det er ingen sak Ã¥ ha et eget eple-kjøleskap i barnehagen. For ikke Ã¥ snakke om hvor mye godt det blir ut av tørket frukt – bÃ¥de epleringer og nypesukkertøy kan bli fine julegaver.
Dikt og sanger hører med til høsten, de starter med Treet av Bjørnson, det diktet favner både våren, sommeren og høsten. Her er mange måter å dramatisere det med ungene på.
Treet stod ferdig med blad og med knopp.
«Skal jeg ta dem?» sa frosten og pustet seg opp.
«Nei kjære la dem stå
til blomster sitter på!»
ba treet og skalv i fra rot og til topp.
Treet fikk blomster, så fuglene sang.
«Skal jeg ta dem?» sa vinden
og viftet og sang.
«Nei kjære, la dem stå
til bæret sitter på!»
ba treet, i vinden det dirrende hang.
Og treet fikk bær under soløyets glød.
«Skal jeg ta dem?» sa jenta så ung og så rød.
«Ja kjære, du kan ta
så mange du vil ha!»
sa treet, og grenen det bugnende bød.
Men høsten har sitt eget vers i syklusen om de fire årstider:
«Nei høsten er best
når liene flammer i øst og i vest.
Når vinden så kraftig i trærne rusker
at eplene dumper i gress og i husker –
da fyller jeg kurven – da holder jeg fest.
Ja det kan siteres i det vide og brede med vakre høstdikt fra vÃ¥re diktere. Einar SkjærÃ¥sen har ‘Slutt pÃ¥ sommeren’ og Jeppe Ã…kjær gir et barnlig bilde av sitt fedrenehjem i «Spurven sitter stum bak kvist» der Trine med stort hell har dramatisert 4. vers med Ã¥ slukke alt lys for sÃ¥ Ã¥ la 3-Ã¥ringen komme inn (fulgt av en voksen) med et lys akkurat der sangen beskriver hvorledes kveldsmørket begynner Ã¥ ta overhÃ¥nd og gjøre det vanskelig for mor Ã¥ spinne.
«Mor kan neppe se sitt spinn og neppe tråden make.
Hei da bæres lyset inn og stilles i sin stake.
Lull lull rokken går tenens rappe vinge
over fyrrebjelken sår en skokk av skyggeringer.»
Og så er det diktene med vers til årets måneder, med Alf Prøysen sin «Jeg heter Januar» som den mest kjente.
Dette bringer oss over til maleriene. For intet er vel vakrere enn Teodor Kittelsens mÃ¥neds-bilder. Barnehagen har selvfølgelig reproduksjoner. Og han har i bildet «Aspen blør» 1905 malt en høst-stemning god som noen. For ikke Ã¥ snakke om tÃ¥kebildene hans – «Blege taager vandrer over Vandet» 1900 og «Myrull» fra 1913. Og dermed er vi rett over i eventyrenes verden med det samme motivet i tegningen til De tolv villender.
Høstmotivene blir ikke forlatt uten å ta med bildet av de to lutende solsikkene til Johanne Louise Groven Michaelsen. Bildet har en tittel som med ett bringer livsperspektivet inn i høstmotivet: «Pensjonist-ekteparet» heter det, og dermed er livs-syklusen med.
Slik kan barna få utvidet syn og sans for hva høsten er, og ved å trekke inn billedkunst ville det være rart om ikke barna selv vil få idéer til malingsaktiviteter. Barns uttrykk er et speilbilde av hvordan de opplever de voksnes verden. Ingen tror at de maler bilde av noe de ikke har noe forhold til?