Hun var en gang på kurs i Drammen. Da kommer en dame bort til henne og sier: «du husker vel ikke meg?» Nei, Trine kunne ikke minnes henne. «Du skjønner, jeg var mor i den barnehagen der du var i praksis. Og jeg må fortelle deg litt om datter min. Hun hadde så store opplevelser de tre månedene du var der. Det er faktisk din skyld at hun elsker brennesle-te og går på musikkhøyskolen.»
Det var en gang i de barnehagefattige 70-åra. Hun hadde praksis-tida si i en barnehage på Lambertseter i Oslo mens hun var elev på Barneverns-akademiet.
Der var det en asfalt-ørken av en lekeplass, men i ungenes fantasi var det en blomstrende plass ideell for sykling og løping. Denne eleven synes hun måtte finne på noe. Og på sin vei til barnehagen passerte hun i april noen spede spirer med brennesle. «Disse må kunne brukes til brennesle-te» tenkte hun. Som tenkt, så gjort.
Vel framme i barnehagen samlet hun ungene rundt seg, forklarte hva hun hadde funnet i veikanten og tok dem med på vasking og trekking. Hun kunne ta de unge skuddene uten hansker, bare hun tok dem med et fast grep med tommel- og pekefinger brente hun seg ikke. Og hun hadde ikke glemt trikset med sitronen.
Det ble dekket opp med kopper som var hvite innvendig – heldigvis er de fleste barnehage-kopper slike – og den mørke-grønne teen ble servert. Gjett om forbauselsen var stor da de fikk sin halve sitronskive oppi. Virkningen er like magisk hver vår. Og med litt sukker eller honning oppi smakte det fortreffelig.
Men da hun tok den avkokte brennesla i munnen og spiste den, var det mange unger som trodde hun ikke var vel bevart. Og så tok hun attpåtil salt på den. Noen av de modigste tok forsiktig en liten bit og smakte, og det var et par gutter som fikk kjenne god-smaken av kokt brennesle. De forlangte mer, og det var tydelig at deres anseelse i flokken steg med hver bit de tok.
Dette gjentok seg et par-tre ganger, til brennesla var blitt så stor at den ikke lenger ga mørke-grønn te-farge. Men da var det andre vekster som kunne brukes – f.eks. løvetannblader. Hvis de blekes, er de jo kvitt bittersmaken sin som unge blad, og kan brukes i salater mm. Sisselrot er også en spennende plante som har en sterk lakrissmak. Og unge frøkjerner av spansk kjørvel smaker nydelig, men vær obs: planten er en innvandrer som bør holdes under kontroll.
Trine satte på sakskartet for neste personalmøte litt kunnskap om spiselige ville planter – de skulle sannelig servere brennesle-te med sitron til!
