Et drømmebygg – et Soria Moria slott

Det skal bli et eventyrslott. Trine sto med drømme-tegningene i ene hånda og kommunens byggetegninger i den andre. Valget hennes var lett, det gjaldt å overbevise han som satt på pengene. Hennes beste argument var et sitat fra forfatterinnen Ingeborg Refling Hagen:

«Den som bygger palasser for barn, river fengslene ned!»

Hun hadde gått til sin arkitekt-venn og vist han tegningene til Kittelsen av hvordan et norsk eventyrslott skulle se ut. «Slik ønsker jeg min drømmebarnehage» sa hun. «Skap denne visjonen om til dører, vinduer, gesimser, utskjæringer – kort sagt: til et storslått kunstverk.»

Det skal bli et bygg som egger fantasien allerede på lang avstand. Det skal være vindharper ved alle innganger, eget rom for trylleskog til den som har fødselsdag, tårnværelser og hemmelige ganger, små kroker og store rom. Og det skal bare brukes sunne materialer. Jordvarme til hovedoppvarming, men peis på hver avdeling. Det blir eget plaskebasseng både inne og ute, det var noe Trine hadde lært på Island: Den fantastiske opplevelsen av å bade utendørs i deilig varmt vann mens haglstormen suste utenfor plankegjerdet. Etter den hendelsen skjønte hun hva vi går glipp av i våre innendørs svømmehaller.

Bygget skal ha plass til 3-4 avdelinger + småskolen opp til 4. klasse. Men hun stopper ikke der. Det skal være arbeidsplass for billedhoggere, malere, dansere, musikere. Og egne rom for pensjonistene som samles både til håndverk og hygge. Barna skal få lov til å få seg sine private venner blant de eldre. Og de skal kunne se på når gipsen formes, når maleren grunner sine lerreter og når danserne øver opp igjen og opp igjen sine trinn.

Selvfølgelig skal det være en teatersal og et bibliotek der. Her skal teatergrupper ha øvings-muligheter midt i beste samlingstid. Og vi skal jevnlig besøk av turnéer.

Utstillinger skal vises ofte – og vi skal bli så godt publikum for konserter og forestillinger at musikerne og kompaniene slåss om å komme tilbake hit.

Vaktmesterne (her trenges mange) skal også ha halv jobb som assistenter – de får ansvaret for snekring og hyttebygging – i den grad ungene trenger hjelp. Og de har alltid med seg noen barn på sin stadige ferd med å reparere, ordne og fikse. Disse mester-assistentene blir svært viktige i det pedagogiske opplegget, for her skal huset formes underveis.

Aldri ferdig
Bygget skal være under stadig utvidelse. Basis-rommene skal stå klare ved start, men så skal ungene og personalet være med på videre bygging. De skal delta i utforming på alle mulige vis – med kyndig veiledning. Derfor må huset planlegges slik at det stadig kan utvides. Bygningskontrollen vil nok rive seg i håret over aldri å få en ferdigattest. Men livet er alltid underveis – og det skal gjenspeiles i hele anlegget.

Bygget skal være lokalmiljøets midtpunkt. Og samtidige skal det være stort naturområde rundt – så stort at 6-åringen (vi har jo småskolen her) enda ikke har rukket å utforske alt på de tre-fire årene han har gått i barnehagen.

Ute-området
Ute, ja. Alle slags bær og frukter skal vokse der. Og sammen med de eldre skal ungene høste inn, sylte og safte – og fryde seg over å finne det fram utover vinteren.

Vi skal samle egne frø til blomsterbedet, om høsten skal vi forberede vårens blomsterprakt. Solsikke-konkurransen er obligatorisk for 5-åringene og 8-åringene. Regnvann skal samles til vanning hvis vi ikke har naturlig bekk i nærheten.

Og har vi ingen bekk gjennom området, så skal jeg lage en. Sammen med ungene, ikke fiks ferdig før de flytter inn. Vi skal samle runde steiner fra stranda og bygge bekken bit for bit. Selvfølgelig skal det være en fiskedam nederst på tomta, med skikkelig gjerde rundt. Småskolen skal få ansvaret for fôring av fisken, og de kan de yngre med på fisketurer etterpå.

Helst bør det være både gamle og nye epletrær. De gamle er så fine å klatre i for ungene. Derfor begynner byggeprosessen med planting av epletrær. Grasbakken skal være en blanding av blomstereng og gressplen, der ingen vaktmester slår mer enn nødvendig for framkommelighet.

En del av hageanlegget skal utformes sammen med det lokale hagelaget i norsk tradisjon. Men i tillegg skal det være en liten japansk avdeling med karpedam (med gullfisk i) og små broer over.

Og det skal være statuer over hele området. Trine så en samling med flotte støpte dyr rundt en barnehage i Drammen, på Bragernes-sida. En slik samling er et fint utgangspunkt. Og så kan den utvides regelmessig – kanskje ut fra billedhoggerne som jobber i verkstedene i huset.

Egen minibuss
Drømmebarnehagen skal også ha en minibuss. Vi skal også ut i verden. Barnehagen har fast sjåfør. Han tar runden om morgenen og samler opp ungene utenfor hjemmene. Og ettermiddagen tar han samme runden tilbake. Barnehagen er service-orienterte.

Men midt på dagen er han på reise med barn og pensjonister, eller med en maler og bilder til en utstilling, med noen barn på slep. Og foreldrene blir invitert med på diverse utflukter.

Egen hytte på fjellet eller ved sjøen
Vi skal ha faste opplegg for besøk – både til dyre-gårder, til museer, til tivoli, til post- og brannstasjon – og til fjells / sjøs. For barnehagen har selvfølgelig sin egen hytte «langt oppi lia» eller ved sjøen.

Her drar vi pÃ¥ overnattingsturer, her drar smÃ¥skolen – en klasse av gangen – pÃ¥ en ukes ute-skole bÃ¥de høst, vinter, vÃ¥r og sommer. Det blir 16 ukers opphold bare for smÃ¥skolens fire klasser. Og i helgene kan foreldrene lÃ¥ne hytta, slik at ungene kan vise dem alle herlighetene der oppe. OgsÃ¥ her skal det knyttes kontakter med lokalmiljøet.

Drømmebarnehagen og drømmeskolen inneholder mye, mye mer. Når de er ferdige her, ti år gamle, kan de synge alle våre kjære barnesanger og en mengde folkeviser. De danser med liv og lyst både halling og vals og hiphop. De elsker fuglemotivet i Beethovens Pastoralesymfoni. Heidiboka er gjennomlevd, sammen med en mengde klassiske og nyere bøker.

De kjenner sin lokalkultur og historie, sin egen familiehistorie har hver samlet i billedrike permer der kunstnerne på huset har bidratt med sitt. Malere og billedhoggere har hatt ungene som modeller, og vi får stadig nye skulpturer inne og ute. Alle barna er blitt portrettmalt, og kopier av bildene ligger i barnehagens historie-mappe. Originalene har foreldrene kjøpt.

Fargerikt fellesskap
I vårt fargerike fellesskap har vi smakt mat fra alle verdens kanter, og sunget deres sanger, hørt på eventyr fra Vietnam, Kosovo og Somalia, og lært sagnene til inkaindianerne ved Titicacasjøen. Og vi har selvfølgelig fulgt Thor Heyerdahl på hans ferder,

Selvfølgelig gratis
Selvsagt skal drømmebarnehagen være gratis for alle ungene. Men det er allikevel kakelotterier og innsamlingsaksjoner. Ikke for seg selv – det skal gå til våre vennskaps-barnehager og -skoler ute i den store verden.

Via internett holder vi kontakten. Våre 5-åringer klarer å ta fine videosnutter og bilder med digitale kameraer, og vi sender det til barnehager i Portugal og Bolivia. Vår spansktalende «mor» forteller og oversetter, slik at de kan høre og lese det vi har å si. Og likeledes oversetter hun tilbake. Slik kan ungene få seg egne venner, og Skype er jevnt i bruk – barn finner alltid måter å forstå hverandre på.

Ja, dette er noen glimt fra drømmebarnehagen og drømmeskolen, framtidas eventyrslott. Trine tenker på det ibsenske uttrykk: «Slott over slott seg bygger». Nå gjelder det å komme i gang.

soria-drc3b8mmebarnehagen

Leave a Reply